HISTORIER
FRA FORNEKTELSE TIL ERKJENNELSE
Mann (60)
Jeg har i alle år benektet for meg sjøl at jeg ble utsatt for så nedverdigende overgrep. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor det kunne skje, at jeg liksom lot det skje på en måte. Inni meg vet jeg at jeg ikke hadde muligheter til å flykte. Jeg var fanget i mitt eget liv, i min egen kropp.
Sjøl om jeg vet det ikke er sant, så har noe inni meg sagt at jeg var med på det. Men hvilke muligheter hadde jeg med to - tre voksne menn? Kanskje var det også flere? Det var i perioden da jeg arbeidet ved en helseinstitusjon i Oslo. Det som fortsatt er så uforståelig, skjedde for over 30 år siden.
Jeg ble på en vemmelig måte presset ved en minibank i Karl Johan. Jeg ble tatt på og truet til å ta ut penger til de. På en mirakuløs måte, kom jeg meg unna. Ble etter episoden sittende på en pub i nærheten, der jeg følte jeg ble iakttatt. Jeg drakk og var redd. En gang senere ble jeg slått ned og ranet i en sidegate i sentrum. Jeg var beruset. Jeg trodde jeg ble berget, da noen menn plukket meg opp og tok meg bort fra stedet. Ble satt i en bil og tatt med til en leilighet ikke så langt unna. Tror det var tre eller fire menn.
Glemmer aldri lukten og smakene da jeg ble tatt hånd om i leiligheten. Det var vondt. Følte jeg skulle kveles. Klarer ikke å tilgi meg sjøl, da jeg ikke kan huske å ha gjort motstand. Kan ikke huske at det ble sagt noe. Alt skjedde som i en tåke. Det var tunger, spytt og sæd. Stram smak og lukt. Buksene mine ble dratt ned. Jeg ble bare stående. Husker smertene gjennom hele kroppen, da de etter tur trengte seg inn i meg. Jeg var sikker på at jeg skulle dø. Det var helt utenkelig at jeg kunne overleve. Ventet bare på å få dø.
Så husker jeg hjemturen. Jeg gikk og gikk. I min egen leilighet kastet jeg buksa og trusa i søppelsjakta. Jeg dusjet og dusjet, og følte jeg aldri ble ren. Dagene og ukene gikk. Følte at noe var tatt fra meg og ødelagt for alltid. Gikk mye på pub og drakk den tiden, oftest helt alene. Husker menn befølte meg. Alt var som en uvirkelighet.
Jeg vet jeg ble tatt med til den samme leiligheten ved flere anledninger. Det samme gjentok seg hver gang. Husker ikke at jeg ble slått, men det var vold. Noen ganger var de bare to. Husket en som virket snillere enn de andre, som om han forsøkte å vise at han brydde seg. Det var mye røyk i rommet, der jeg stod å måtte ta imot. En spesiell lukt fylte rommet.
Noen ganger var det flere i leiligheten, der noen forlot rommet da vi kom. Husker stillheten. En gang så jeg en kvinne med et barn på fanget, mens jeg ble voldtatt av flere. Tror ikke det var meningen at jeg skulle se de, men jeg så de gjennom en åpning i et rødlig forheng inn til kjøkkenet. Tror det var flere på kjøkkenet, men helt stilt. Det stod mat på en skitten komfyr. Jeg kjente på en følelse at vi var fanget på samme måte. At de også var der mot sin vilje.
En gang ble jeg presset mot en murvegg ved en tunnelåpning et sted i sentrum. Da var det kun en mann som holdt hodet mitt, til han tømte seg i munnen min. Så forsvant han. Husker dette godt, da jeg like ved møtte en kjenning fra hjemplassen min. Følte han så hva jeg var utsatt for. Hadde lyst til å gråte og fortelle han alt, men unnskyldte meg at jeg var på vei hjem. En annen gang ble jeg innhentet av to menn, da jeg gikk mot T-banen. Med bestemte skritt gikk de sammen med meg, en på hver side. Turen endte ved en park i nærheten av en elv. Også den gang trodde jeg at jeg skulle bli tatt livet av, men ble brutalt voldtatt og forlatt. Kan også vagt huske at jeg ble tatt med i bil, der jeg ble brukt på samme måte. Klarte aldri å dra kjensel på noen, da jeg ikke husker noe ansikt. Men alle var mørkhudet. Slik ble uker og måneder som et mareritt for meg i hovedstaden. Befrielsen var de gangene jeg reiste til hjembygda på vestlandet og ikke minst samvær med min sønn.
Hverdagen var fylt av redsel, ensomhet, hat, sorg, savn, skyld og skam. Kan ikke huske at jeg noen gang vurderte å melde fra til politiet eller andre. Visste bare inni meg at dette var noe jeg måtte ta med i graven. Var aldri i tankene at noen kunne forstå hvordan jeg hadde det. Vurderte flere ganger at jeg burde ta mitt eget liv. Men jeg hadde en sønn i barnehagen, som jeg ikke klarte å forlate. De helgene jeg var sammen med han, var det som holdt meg i live. Men inni meg visste jeg at jeg kom til å dø snart. Følte meg overvåket og redd hele tiden. Visste aldri når det vonde skulle skje igjen. Husker aldri jeg gledde meg til neste dag.
Jeg var sikkert et lett bytte. Stilte alltid opp for andre, sjøl om mitt indre var kaos og ødelagt. Husker flere ganger da jeg var litt beruset, at jeg hadde lyst til å betro meg til noen. Jeg måtte bare leve med å være en såret og ulykkelig mann, med mange «venner» rundt meg.
I dag ca 30 år etter, er mine to sønner voksne og lever sine egne liv. Jeg sitter igjen med skam og skyld, men med et håp om å få dele dette med andre. Ikke for å få selvmedlidenhet, men et håp om å kunne få være til hjelp for andre som også kan ha opplevd urett i livet sitt. Jeg føler jeg er på glid, da jeg har åpnet meg for noen fagfolk på området. Jeg har også klart å fortelle mine to sønner, at jeg ble utsatt for overgrep da jeg var i 20-åra. Men det er så grusomt vanskelig å sette ord på dette til de jeg er glad i. Jeg har liksom akseptert at sex- og følelseslivet mitt er ødelagt, og at jeg aldri klarer å dele livet mitt med noen.
Det er først nå jeg har klart å presse meg sjøl til å prøve å feste noe på papiret. Jeg står nå på venteliste til å bli behandlet for mine traumer. Føler meg både motivert og sint, klar for å ta et oppgjør med det jeg ble utsatt for. Håper på en snarlig innleggelse til ny behandling. Men så kommer også tvilen. Tenk om jeg ikke blir trodd? Alt virker jo så uvirkelig. Hvorfor snakke om dette nå, etter så mange år? Finnes det også andre menn som har blitt utsatt for organisert ondskap og seksualiserte overgrep? Hva vil venner, familie og mine to sønner si? Tenk om dette er et sykelig traume som kun finnes i hodet mitt?
SKAM OG KAMP I HVERDAGEN
Konsekvensene og ettervirkningene etter voldtekt og overgrep for over 30 år siden, er ubegripelig å forstå. Etter samtaler med fagpersoner og ikke minst med andre menn som har samme erfaring, begynner jeg å se sammenhenger.
Det er både godt og vondt å få bekreftelse på at jeg slettes ikke er alene med de traumene jeg må slite med i hverdagen. Hvorfor må skammen ta så stor plass etter så mange år? Jeg innser at jeg har brukt mye tid på ulike overlevelsesteknikker. Så kommer bekymringene om at mange sannsynligvis ikke har overlevd de problemene som oppstår etter trusler, vold og overgrep. Jeg føler at de jeg bryr meg mest om, har krav på å vite hva jeg har gjennomgått. Men det er ikke lett å fortelle sine egne barn hva deres pappa har blitt utsatt for.
Hver dag starter med den samme følelsen som jeg tar med meg inn i natten. Det tar mye energi å kjempe seg gjennom en ny dag. Noen dager må jeg bare isolere meg. Andre dager presser jeg meg sjøl for å være en del av mitt lokalmiljø.
Angst og depresjoner har blitt en del av min hverdag. Det er heller ikke lett å dele tanker og følelser med min fastlege. Samtaler med en traumepsykolog har gitt meg diagnosen PTSD. Samtaler med den lokale presten har gitt meg mening og knyttet meg til SMISO og andre.
Daglig opplever jeg et forvirret seksualliv. Jeg finner ingen mening og klarer ikke å dele dette med en partner. Denne nærheten gir meg avstand og nærmest avsky for nakenhet og kropp. Dette har ført til at jeg forsøker å finne en form for mening i pornografien. Fellesskapet og denne nakenheten oppleves som et valg som jeg sjøl ikke hadde. Så kommer skammen.
Nesten daglig har jeg avsky for egen kropp. Jeg føler meg skitten og ustelt. Forsøker å utsette dobesøk så lenge jeg kan. Dette fører ofte til obstipasjon. Jeg klarer sjelden å besøke private og offentlige toaletter. Jeg forsøker alltid å komme meg hjem, sjøl om det å gå på do også hjemme, oppleves nedverdigende og smertefullt. Det er som å gjenoppleve overgrepene.
Kroppslig opplever jeg som en hånd mot brystet som aldri slipper taket. Magen er i spenning, og følelsen av at noe fremmed er inni meg konstant, gir meg kvalmende fornemmelser. Så opplever jeg daglig en form for sperre for å lage mat. En sperre for å kose meg. Jeg sørger for at jeg alltid har rikelig mat i huset, men jeg kaster mer mat enn det jeg spiser. Jeg klarer ikke å skjønne at dette har sammenheng med det jeg har opplevd. Jeg blir sint og fortvilet.
Min hverdag er preget av sorg, tap, sinne, skam og frustrasjon. Følelsen av å aldri strekke til, gir meg en følelse av mindreverdighetskomplekser og at jeg ikke finner mening med livet. Slik kommer også tankene om å gjøre slutt på alt.
HVORFOR? VAR DET MIN SKYLD? HVA HAR JEG GJORT FOR Å FORTJENE DETTE?
Min morfar og farfar døde før jeg ble født, og min mormor døde når jeg var veldig ung. Så av besteforeldre i min oppvekst har jeg kun hatt min farmor ved min side, helt fram til omtrent rett etter konfirmasjonen min. Barne- og ungdomstiden var fylt med en vond tid med mobbing. Når jeg var 11 år ble jeg påkjørt av en bil når jeg var ute og syklet, det var sykkelhjelmen som reddet livet mitt. Året etter døde min storebror.
Etter et ungt liv fylt med flere nedturer enn oppturer, tenkte jeg virkelig at det skulle ende en gang. Jeg var ferdig med barne- og ungdomsskolen og skulle begynne på videregående. Jeg tenkte at nå kunne det bli bedre, i så fall bare litt bedre? Men der tok jeg dessverre feil. Sommeren 2007 var den beste sommeren jeg hadde hatt på mange år. Jeg hadde vært å besøkt familie som jeg ikke hadde møtt på mange år, men jeg gledet meg også til å komme hjem til familien og vennene mine igjen. Lite visste jeg da at denne fine sommeren, drastisk skulle endre seg til å bli et mareritt.
Sensommeren i 2007, i 15 års alderen, like før jeg skulle begynne på videregående, ble jeg utsatt for et seksuelt overgrep. Om jeg kjente han? Ja, det gjorde jeg. Han var enkemann etter min fars tante. Han var far til to av søskenbarnene til min far. I de senere årene var han i et forhold med min farmor. Han har alltid vært til stede i min barne- og ungdomstid. Jeg har alltid sett på han som en slags "bestefar" jeg aldri fikk.
Noen dager etter at jeg kom hjem igjen fra ferie, var det så fint vær at jeg fant ut at jeg skulle sykle en tur. Jeg endte opp med å sykle forbi huset der farmoren min en gang hadde bodd. Jeg begynte å tenke på henne og følte fortsatt på savnet. Jeg fortsatte å sykle videre og fant ut at jeg kunne dra å besøke "han", jeg visste at han også hadde det tungt og også kjente på savnet etter henne. Naturligvis ble han også denne gangen glad for at jeg kom på besøk. Vi pratet en del om farmor, ferien min så langt, hvordan han hadde det. Alt virket helt normalt og naturlig som det bestandig hadde gjort. Det som skjedde videre er såpass alvorlig at jeg vil ikke gå helt inn i detaljer på hva som skjedde. Men for å si det sånn: Det å bli tatt på og kysset på mot min vilje og uten at jeg hadde godkjent det, er ikke greit. Det ble også sagt forskjellige ting, ting som jeg ikke likte å høre. Jeg ble også holdt fast, så godt fast at jeg fikk blåmerker forskjellige steder på kroppen. Etter noe som føltes som en evighet klarte jeg å løsrive meg fra han, og jeg løp derfra. Jeg kastet meg på sykkelen og dro hjem. Jeg tror aldri jeg har syklet så fort noen gang. Jeg ville bare hjem. Hjem til tryggheten. Jeg syklet så fort jeg kunne hjemover. Kroppen kjentes stiv og kald, selv om det var flere varmegrader ute. Jeg følte meg tom. Jeg kom hjem til mamma og pappa og heldigvis har jeg alltid kunnet prate med de om det var noe. Så... Jeg stotret fram noen få ord, fortalte dem hva som akkurat hadde skjedd og det ble ganske fort bestemt at jeg aldri skulle dra til "han" flere ganger. På dette stadiet følte jeg meg lettet, mine foreldre hørte og trodde på meg.
Senere utpå kvelden hadde jeg fortsatt ikke klart å roe meg ned. Jeg var fortsatt livredd. Jeg fant ut at jeg skulle ta en spasertur rundt i nabolaget. En liten tur som vanligvis tar ca 5-8 minutter varte nesten en time. Jeg var helt skjelven i kroppen, hadde hjertebank (føltes som om hjertet skulle hoppe ut av kroppen), jeg var svimmel, kvalm og hadde hodepine. Tankene kvernet som et eneste kaos. Spørsmålene kom av seg selv. Hvorfor? Var det min skyld? Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette? Jeg følte meg tom, ekkel, skitten og mest av alt på dette tidspunktet ville jeg bare dø. Jeg gikk hjemover. Når jeg kom hjem tok jeg meg en dusj, prøvde å få bort den "skitten og ekkel-følelsen". Jeg stod lenge i dusjen, lenge. Tankene og følelsene ga seg ikke, de ble bare verre. Jeg prøvde å få i meg litt mat ettersom det var flere timer siden jeg hadde spist. Jeg og mamma snakket om det som hadde skjedd til langt på natt. Det sier seg vel egentlig selv at det ikke ble mye søvn denne natten. Ellers var det en del mareritt med "flashbacks" fra hendelsen. Neste dag var utrolig tung og jeg kjente på mye av de samme tankene og følelsene som kvelden før. Jeg følte for å være mye alene, men det var også mange samtaler med mamma og pappa. Etter mange samtaler fant vi ut at jeg skulle snakke med politiet. Det gjorde jeg også. Politiet så på denne saken som såpass alvorlig at de ville anmelde det. Jeg samtykket til en anmeldelse. Etter samtalen med politiet følte jeg igjen på den lettelsen over å bli trodd, hørt og ikke minst bli tatt på alvor.
Jeg snakket også med en tidligere klassevenninne som var like gammel som meg om dette, alt jeg ville var å advare henne og be henne om å være forsiktig ettersom hun bodde i samme nabolag som "han". Denne gangen ble jeg ikke trodd. Politiet satte stor pris på at jeg hadde advart henne.
Tiden i etterkant av dette var preget av lite søvn, mareritt, "flashbacks" fra hendelsen, lite matlyst, lite energi, hodepine, anspenthet, panikk, frykt, angst, skvettenhet, skamfølelse, skyldfølelse, hat, sinne, frustrasjon, humørsvingninger, konsentrasjonsvansker, hukommelsesproblemer, kontrollbehov, ensomhet, depresjon og selvmordstanker. Jeg hadde i tiden etterpå også problemer med store folkemengder, det likte jeg svært dårlig da jeg på en måte følte meg «fanget». Jeg måtte liksom ha den tryggheten at jeg kunne rømme hvis det ble for «skummelt».
Så kom tiden da jeg skulle begynne på videregående skole. Å begynne på videregående var noe jeg hadde gledet meg til, men det ble rett og slett et mareritt. Mange "visste" hva som hadde skjedd med meg, og det var utrolig mange rykter ute å gikk. I følge noen av ryktene som gikk var det visst jeg som hadde prøvd meg på "han". Ikke nok med at jeg slet med det som faktisk skjedde, så skulle ting bli enda verre med rykter og bygdesladder.
Jeg og mine foreldre fortalte hva som hadde skjedd til resten av familien min. Noen trodde, andre trodde ikke.
Jeg isolerte meg veldig mye hjemme når skoledagene var ferdig. Jeg var helt utmattet når jeg kom hjem fra skolen. Gikk jeg ut på tur eller på butikken var det alltid noen som pekte og hvisket til hverandre, eller møtte meg med hat i blikket. Dette skjedde også på skolen.
Utover høsten var det mange dager som var preget av lange og tunge politiavhør. Jeg begynte også i behandling på BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien). Jeg fikk tidlig i løpet av behandlingen diagnosen PTSD (Posttraumatisk stresslidelse).
Dagene med avhør hos politiet, behandling på BUP og skoledagene var svært tunge, og det gjorde det slettes ikke noe bedre når den ene læreren min sa det høyt i klassen når jeg skulle til avhør hos politiet og de gangene jeg skulle til psykolog. Jeg hadde ikke samtykket til at han skulle opplyse elevene om det. Dette gjorde det jo enda verre i forhold til rykter. Det ble også lagt enda mer press på meg, for når jeg kom tilbake på skolen var det mange spørsmål om hva som hadde skjedd. Alle ville vite. Jeg følte ikke for å forklare til hvem som helst hvorfor jeg var hos politiet, og hvorfor jeg var hos psykolog. Jeg syntes heller ikke det var rett av læreren å fortelle hvor jeg var til en hver tid. Jeg var sint, frustrert og lei meg. En dag fikk jeg nok! Jeg tenkte at jeg kunne i hvert fall si noen få ord til klassen, sånn at jeg i det minste kunne få være i fred for alle spørsmålene. I tillegg til dette ble jeg konfrontert av hun som jeg advarte tidligere. Hun krevde at jeg trakk anmeldelsen fordi det var synd på «han», og han turte ikke gå ut å se folk i øynene lenger. Det var tydelig at det var jeg som var den "store stygge ulven" oppi dette. Hun hadde også med seg mange av sine venner, når hun sa alt dette. Jeg spurte henne om jeg kunne få være i fred hvis jeg trakk anmeldelsen, svaret jeg fikk var ja.
Jeg gikk å snakket med en rådgiver på skolen, han ringte til min mor. De fant ut at det var best å ikke si noe til klassen, ikke svare på spørsmål osv. Jeg ble selvfølgelig sint med det samme, og jeg fikk totalt sammenbrudd/raserianfall. Etter denne tiden vurderte jeg fram og tilbake om jeg skulle slutte på skolen, eller bytte til en annen linje/klasse på skolen. Etter mye fram og tilbake bestemte jeg meg for å i hvert fall prøve å fullføre skoleåret.
Jeg fortsatte også i behandling på BUP. Jeg følte at behandlingen ikke hjalp noe særlig, det ga meg ikke noe tilbake. Jeg snakket med min behandler om hva jeg følte. Behandlingen på BUP ble fort avsluttet når min behandler anbefalte meg å ta med meg politiet og besøke "han" for å snakke ut og tilgi.
Jeg trakk anmeldelsen/saken fordi jeg ikke fikk fred verken på skolen eller på fritiden. I tillegg ble det snakk om at "han" fikk advokat, men ikke jeg. Saken ble henlagt, men jeg fikk aldri fred som jeg var lovet.
Etter denne tiden havnet jeg inn i en dyp depresjon og jeg møtte veggen totalt. Jeg følte jo på det at det var jeg som ble "straffet". Hvorfor det? Det var jo ikke jeg som hadde gjort noe galt. Alt var så utrolig tungt på den tiden at jeg vurderte å ta mitt eget liv. Jeg endte opp med å ikke gjøre det, jeg ville jo leve! Heldigvis hadde jeg mine foreldre og noen få nære og gode venner som jeg kunne prate med når som helst.
I perioden etterpå likte jeg heller ikke nærkontakt og klemmer. Dette er også i perioder vanskelig i dag, men det kan også gå greit. Derimot er det veldig vanskelig for meg å stole på menn igjen, og det å være i et forhold. Det er nok noe som fortsatt kommer til å ta tid. Jeg hadde i tiden etterpå problemer med å stole på folk igjen, dette er noe jeg også sliter litt med i dag. For å si det sånn: En tillit som blir brutt så til de grader som dette. Ikke bare av «han», men også av folk generelt i ettertid. Jeg fant jo fort ut hvem som var mine virkelige venner, og hvem som ikke var det.
Selv om dette er noe som skjedde for noen år siden opplever jeg fortsatt dårlige perioder, selv om jeg også har mange gode perioder.
Nå, mer enn 10 år etter alt dette skjedde blir jeg fortsatt møtt av stygge blikk og bygdesladder.
FRYSE FAST, RØMME ELLER SLOSS?
Ensomheten river innvendig. Du vil bare trekke deg unna alt og alle. Krenkelsen som gjør at du skammer deg over hele din eksistens, sitter langt inni margen. Du føler avsky over egen kropp. Noe ukjent har vært mellom beina dine, og du går rart. Det å gang på gang føle at du ikke strekker til, for uansett hva du gjør så er du ikke god nok. Følelsen av å gå rundt med det stempelet i panna.
Jeg befinner meg for øyeblikket i en militærleir, hvor jeg etter best evne har prøvd å komme meg videre i livet etter hendelsen som tok sted i 2016. Her inne er det ingen jeg kan lene meg på. Ingen vet om den vekten som tynger mine skuldre hver dag. Ingen vet hvor mye jobb jeg har lagt bak meg for å være her. Ei hvor mye det faktisk krever av meg i henhold til å kunne gjennomføre dette. I denne sammenheng hadde det passet å si noe sånt som «jeg ga aldri opp», men det er ikke sant. En korrekt rettelse lyder derimot; Jeg ga opp hele tiden, men jeg stoppet aldri. Sannheten er kanskje ikke like prangende, men den er hvert fall sånn. Så her er enda en sannhet, hver dag bærer hun på denne hemmeligheten. Hun bærer på skyldfølelse, fordi hun tror det er hennes feil. Hun føler avsky ovenfor sin egen kropp på grunn av det han gjorde mot henne. Hun føler seg svak og liten fordi han tok kontrollen fra henne. Hun føler seg alene fordi skammen hindrer henne i å snakke med noen. Hun er redd for ikke å bli trodd, for i rettens øyne er hun en løgner inntil det motsatte er bevist. I forsvaret er det tre ord som går igjen hele tiden, styrke gjennom samhold.
Vi mennesker er ikke skapt for å gå gjennom livet alene, for faktum er at sammen er vi sterkere. For at ofrene skal kunne føle seg trygge nok til å tre frem i lyset og faktisk anmelde gjerningsmennene så er vi nødt til å bryte det tabu lagte emnet, sammen. Den eneste måten vi kan gjøre dette på er å snakke om det, så la oss snakke om det. Voldtekt og overgrep.
DET USENDTE BREVET
For ett år siden fikk jeg melding av min tidligere eks-kjæreste at han ønsket å høre min versjon av hva som skjedde høsten 2012. Han ønsket å høre min versjon og jeg skrev dette brevet. Det ble aldri sendt da jeg ikke føler at jeg skylder han er forklaring, men her er den.
Min versjon er preget av at kroppen har stengt gamle minner ute fordi jeg ikke kunne håndtere alt som skjedde. Dette er veldig vanlig når kroppen er i en krisesituasjon og den eneste måten å overleve på er å slå av alt. Etter hvert har minnene kommet litt etter litt og jeg har bearbeidet det jeg mener skjedde den høstferien.
Forholdet vårt var på slutten og jeg var livredd for å være alene. For jeg har det i meg at jeg aldri vil gi opp noe jeg er glad i. Du kom og vi kom vel til at det ikke lengre fungerte. Jeg ønsket at du skulle dra men du ønsket noe annet. Jeg kan fortsatt ikke huske hvordan vi kom fra kjøkkenet og inn i stuen men jeg kan huske følelsen av at det du gjorde var noe jeg ikke husket. Og jeg klarte ikke å skrike og sparke som jeg hadde lært at jeg skal gjøre. Jeg hadde sagt nei før du startet og du lyttet ikke. Og nå lå jeg der, og kroppen min klarte ikke å gjøre noe for å stoppe det. Og da du var ferdig reiste du deg, tok på klærne og gikk. Lyden av sykkelen som startet fortalte meg at det var over men allikevel kunne jeg ikke røre meg. Jeg var død innvendig. De neste ukene var jeg en "zombie" som ingen kom inn på. Jeg har få minner fra denne tiden bortsett fra dagen en av vennene mine tvang ut av meg hva som hadde skjedd. Og det var første gang på mange måneder at jeg kunne gråte. Og jeg gråt og gråt og kunne ikke stoppe det.
Livet mitt har fortsatt. Jeg har vært gjennom mye, men jeg er blitt sterk. Jeg er ikke lengre den jenta som var usikker og som ikke fikk gjort noe den dagen. Den jenta du husker er borte. Og hun kommer aldri tilbake.
Husker du sommeren da vi var på en tur med laget? Da du enda en gang ville ha meg? Ifølge psykologen min er det ofte slik at dersom ofre som har vært utsatt for seksuelle overgrep ikke får hjelp har de 100 % større sjanse for å bli et offer igjen. Og du utnyttet at jeg var svak og redd, og at jeg selv følte at jeg ikke hadde noen rundt meg som kunne hjelpe meg. Og ja du kan godt si at samleiene var frivillig siden jeg ikke gjorde noe for å stoppe dem når du først hadde startet. Men hørte du noen gang at jeg sa nei før du gjorde det? For det er mange ganger slik at når kroppen skjønner at det ikke er noen vei utenom så stenger den av slik at man slipper å forholde seg til det vonde akkurat da. Og det var akkurat det kroppen min gjorde. Uansett hvor mye jeg ønsket at jeg kunne slå, skrike og sparke så var ikke det mulig for meg da. Og det er ditt ansvar som gutt å få et klart svar før man utfører seksuelle handlinger. Du brukte de følelsene jeg hadde for deg til å utnytte meg på nytt, fordi det enda ikke hadde gått opp for meg hva du egentlig hadde gjort. Men det visste du tydeligvis. For du avsluttet det og sa at jeg led av Stockholmsyndromet. Sier ikke det noe om din bevissthet på hva du gjorde?
Jeg har bestemt meg for en ting. Dine handlinger skal ikke få ødelegge det livet jeg har bygd opp flere år etter. Jeg har valgt livet og at det kun er jeg som kan påvirke hvordan jeg ønsker å leve. Og jeg har fått min fred, jeg har slått meg til ro med det som skjedde. Jeg har jobbet meg igjennom traumene og kan leve med dem. Og jeg er også stolt av at jeg kan få spørsmål om det som har skjedd med meg uten at jeg føler at jeg må hevne meg på deg, og at jeg ikke trenger å heve meg over det som skjedde. For det som skjedde var ikke mitt valg, og jeg har valgt å leve med det. Jeg valgte tilgivelse og å gå videre, men dette betyr ikke at jeg ønsker noen kontakt med deg. Eller at jeg på noen måte unnskylder det du gjorde og hvor mye du har skadet meg. Jeg har bare valgt livet og at jeg må leve videre. Og jeg kan leve med at du må leve med din samvittighet og stå for dine handlinger. Kan du leve med det du har gjort?
NÅ ER JEG REDD
Det hele startet i begynnelsen av russetiden. Jeg møtte en kjekk gutt som var et par år eldre. En gutt som sjarmerte alle jenter i senk, og jeg var intet unntak. Som kristenruss drakk jeg ikke alkohol, men hadde ikke noe imot å dra ut på byen å feire med vennene mine. Dette ene møtet endte med flere møter på samme utested, en gang tilfeldig og en annen gang planlagt. Han hadde spurt meg flere ganger om jeg ville være med hjem på «nachspiel,» men jeg ville ikke og stod på mitt. Så kom den kvelden som sakte med sikkert skulle endre livet mitt. Jeg var med han, hans venner og mine venner. Alt virket normalt, og jeg var edru som vanlig. Utover kvelden begynte jeg å bli litt småkvalm, så jeg ville dra hjem. Dette var ikke han enig i, da han synes det var litt tidlig enda. Jeg velger å ikke fortelle om voldtekten i detalj, men kan fortelle at han førte meg inn på et lukket herretoalett, og jeg gikk «medvillig» med han. Der gjorde han sitt, uten at mine gjentatte «nei» var noe som han tok hensyn til. Jeg skulle gjerne brukt fysisk makt, men hadde nok med å ikke falle om, siden jeg var så dårlig. Da han var ferdig med "seansen" sin, stod vennene hans rett utenfor døren. Jeg synes dette var litt pussig, men tenkte ikke mer over det. Jeg kom meg omsider hjem, men endte med å kline med en annen fremmed gutt på bussen hjem. Jeg som er en kristen, rolig jente med toppkarakterer, er ikke dette typisk meg å gjøre. Jeg kom meg hjem, og gikk rett i sengen og la meg. Jeg våknet dagen etter og følte meg veldig dårlig. Jeg fikk likevel i meg litt mat og gikk og la meg igjen. Tiden gikk, og jeg innså at jeg hadde blitt utsatt for seksuelt overgrep. Jeg snakket med bestevenninnen min, og hun kom straks hjem til meg og ba meg fortelle dette til foreldrene mine samtidig. Utpå ettermiddagen kom vi på voldtektsmottaket, og kom inn til lege rundt kl. 19. Der var vi til klokken nærmet seg midnatt. Dagene gikk, og jeg hadde ikke tenkt å anmelde forholdet. Helt til jeg hadde en samtale med en annen venninne av meg som var der samme kvelden. Hun sa at en av hans kontakter hadde kontaktet henne og bedt henne «passe på meg, for det kom til å skje noe galt.» Det var da jeg innså det, jeg var blitt dopet ned og voldtatt. Saken ble anmeldt, og tiden gikk. Som mange andre voldtektssaker ble også denne henlagt. I tiden videre følte jeg ikke for å få noe hjelp av psykolog, jeg ville bare «glemme» det å komme meg videre med livet. Etter noen måneder ble jeg syk. Hostet på meg to ribbeinsbrudd og hadde gjentatte infeksjoner. Dette fortsatte i 2 år før jeg ble så syk at jeg ble innlagt på sykehuset. Etter sykehusoppholdet stod jeg uten jobb, og hadde i tillegg vært sykemeldt uten lønn og støtte fra NAV i lengre tid etter voldtekten. Så nå står jeg her, fattig student uten fast jobb, da jeg er redd for å være alene. Tør ikke å gå til NAV å spørre om livsopphold i sommerferien da det faktum at jeg er «pysete» ikke er en god nok grunn til å ikke ville jobbe (og de vil ikke hjelpe studenter, for de har jo god tid til å få seg en sommerjobb). Jeg var jo ikke mindre redd når jeg var alene hjemme. Skaffet meg en hund, en liten trøst hvertfall. Er likevel redd når jeg er alene hjemme, selv om hunden er hjemme med meg. Er redd når jeg er hos tannlegen. Er redd når jeg er i sentrum. Er redd hele tiden. Så nå står jeg her da, tre år etter. Har ikke sjans til å kjøpe leilighet, da alle somrene siden har jeg vært sykemeldt uten inntekt. Står fortsatt uten jobb. Har ikke råd til psykolog da jeg ikke har jobb. Har ikke råd til å gå til legen da jeg ikke har jobb, og jeg er for feig til å gå til NAV å fortelle hvordan situasjonen EGENTLIG er. For jeg skal jo være så modig og tøff. Men jeg er ikke modig og tøff. Jeg er trøtt, sliten, demotivert, ufølsom og redd. Jeg VAR en gang tøff, men nå er jeg redd.
SJOKKTILSTAND
Har du noken gong blitt så redd at kroppen din «fryser til»? At du ikkje klarer å bevege deg eller reagere på noko som skjer? Dette var min reaksjon under det fyrste overgrepet. Sjokktilstand. Det å tru i ettertid at det var min feil fordi eg ikkje kjempa meir eller skreik høgare, fekk meg til å unngå å dele det med nokon i redsel for at dei skulle gi meg skulda.
Eg som ikkje eingong veit om eg var bevisst under heile overgrepet. Eg som låg på betongen, skreik og ba om at han snart var ferdig og gjekk heim gråtande med blod ned til knea. Kvifor skulle eg som offer føle at det var min feil? Fordi eg kjente han og hadde snakka med han på førehand? Fordi det var planlagt å møtast den kvelden? Kanskje det var eg som kledde meg for fristande... Bukse, genser, stor vinterjakke og skjerf er jo veldig sexy, ikkje sant? NEI! Nei, det var ikkje min feil. Det hadde ikkje hatt noken forskjell om eg kom i bikini. Utenom å spare han litt tid. Han hadde bestemt seg. Det å sjå i media at kler, alkohol og om jenta hadde flørta litt skal gjere overgriperen mindre skyldig har hatt stor innvirkning på min eigen skyldfølelse. Altså, du er enten skyldig eller ikkje. Det er ikkje noko som kallast «nesten» skyldig. Er du medskyldig er du også skyldig. Det er ingen gråsone mellom skyldig og uskyldig. Det å plassere skyld på offeret er absolutt ikkje greit. Spesielt det å ikkje ha deltatt eller vert vitne til handlingen og å då tenke seg fram til at offeret «ville» bli voldtatt basert på bygdesladder høres heilt sjukt ut i mitt haud.
Vi jenter får vite heile tida korleis vi kan unngå voldtekt, men løysninga ligg dessverre ikkje i de utsattes hender. Selfølgelig kan vi «fjerne oss» frå faren, men det er berre å skyve problemet. Det er ikkje ei løysning. Det må gjerast noko med guttas holdning til oss jenter. Om en jente sei at ho eigentleg ikkje er interessert, skal ikkje du tvinge ho. Om ho ville å ha sex, men endrar meining og den andre parten då forsetter er det ulovlig. Eit nei er eit nei, uansett om det blir sagt midt i handlinga eller lenge før. Nei betyr nei. Det burde ikkje vere nødvendig å ty til vold for å bli forstått av overgriper eller trudd på av andre...
NÅR SKYLDIGE GÅR FRI
Dikt skrevet etter at en voldtektsmann ble frikjent i lagmannsretten.
EIT SLAG I TRYNET
Vinteren 2015/2016 blei eg kjent med ein gjeng asylsøkerar. Lite viste eg at to av dei kom til å voldta meg. Han eine var veldig manipulerande og det er han eg vil snakke om... Han fekk meg til å tru at eg ikkje var verdt noko og at mi stemme ikkje fortjente å bli høyrt. Han ville ha sex med meg og hadde masa i to månedar. Ettersom eg sa nei kvar gong og han fortsatte å spør, følte eg at mitt nei ikkje hadde nokon verdi. At det liksom ikkje var noko vits å sei nei. Han fortsatte å mase og eg tenkte at om han fekk det han ville, kom han til slutte å mase. Ein kveld i romjula møtte eg han. Då kledde han av meg og ba meg legge meg ned på betongen. Eg nølte og når ha la seg på meg sa eg at eg ikkje ville dette. Eg sa nei og prøvde å dytte han av meg, men han var mykje sterkare enn meg. Det var ein av grunnane til at eg ikkje ville anmelde med det fyrste. Eg var redd for at viss han fann ut at eg hadde fortalt nokon om det, kom han til å skade meg. Meir enn han allereie hadde gjort. Eg låg der og grein med store smerter i underlivet og ba han om å slutte. Han høyrde ikkje etter. Det er det siste eg huskar frå sjølve voldtekta. Eg veit ikkje om eg var bevisstlaus eller ikkje, men eg har aldri klart å huske meir. Det er berre eit svart hol. Ingenting. Det neste eg huskar var at eg gjekk apatisk heim med blod ned til knea på tightsen min. Han voldtok meg 2 gangar seinare. Ein gong i mi eiga seng. Han behandla meg som om eg var hans eigendel. Som at han eigde meg. Han slutta å snakke med meg etter at eg satt i samme sofa som ein anna gut på ungdomsklubben. Det fyrste overgrepet fekk meg til å myste kontakta med kroppen min.
Etter eg anmeldte tok det lang tid før eg fekk tilbake følelsen i kroppen. Guten sa i avhøret at han ikkje kjende meg. Han sa også at eg hadde trua han med at viss han ikkje hadde sex med meg så ville eg anmelde han og at han hadde nekta å ha sex. Politiet henla saken eit år seinare. Det var som eit slag i trynet. Då eg var i avhør fekk politiet heile chatten mellom meg og overgriparen, der det blant anna stod at eg ikkje ville ha sex. Han bekrefta i chatten at han hadde hatt «sex» med meg den dagen. Etter det fyrste overgrepet vart eg veldig sjuk og hadde ekstrem høg feber. Då sendte han bilde av kondomen han brukte for å vise meg at alt av sæden var der og ikkje i fitta mi. Han skreiv også at han var redd for at eg var gravid og at om eg skulle til legen så måtte eg ikkje nemne han. Men allikevel ble saka henlagt. Fordi han sa han aldri hadde møtt meg og at det ikkje var han som hadde chatta med meg.
INGEN TRENGER Å VITE DET
Ingen trenger å vite det, for du endret ingenting ved meg. Jeg er den samme som før, men jeg har flere dårlige dager nå enn jeg hadde før. – Før han spurte om jeg ville være med han hjem, og jeg sa nei.
Jeg fant han ikke attraktiv eller hyggelig. Jeg visste at han hadde kjæreste som bodde langt unna, og likevel lå han med flere venninner av meg. Med andre ord lite sjarmerende fyr. Det regnet veldig, så skyss hjem er jo alltid greit for å slippe å gå i regnet. Men jeg sovnet på turen, og du stoppet ikke utenfor huset mitt, men ditt. Du må ha bært meg inn, for det var der jeg våknet, med deg inni meg, mens jeg lå der helt uten deltagelse eller visshet om hva som skjedde. Jeg gjorde ingenting, og jeg skjønte heller ikke hva som skjedde. Jeg sa ikke nei, men jeg sa jo ikke ja heller, jeg sov jo! Herregud, hvem vil vel ha sex med noen som ikke gir noe tilbake? Du gjorde deg ferdig, kledde på meg og bærte meg tilbake til mopeden og kjørte meg hjem. Dagen etter fikk jeg kjeft og ble kalt ekkel for å hatt sex men en fyr som deg. I ettertid har jeg fortalt det til en person og ble svart med et spørsmål, "det er ikke bare du som angrer på noe du gjorde i fylla da? Du blir jo alltid for full.
Ingen trenger å vite det, for jeg er hun sterke, hun som aldri gråter. Det er jeg fortsatt og du endret ingenting ved meg, men ingen trenger å vite det.
PÅ GRUNN AV ÉN PERSON
Det et 4. oktober 2010. Klokken er bare elleve på formiddagen. På dette tidspunktet skulle livet mitt bli snudd opp ned, på grunn av én person. Jeg trodde aldri det kom til å skje, jeg trodde den personen ikke var slik og heller ikke så kontrollerende og umenneskelig.
Jeg var ikke det første offeret. Han hadde gjort dette mange ganger før, og alle var mindreårige. Med meg skjedde det en uke før jeg fylte 18 år. Han var godt voksen.
Det tok meg nøyaktig to uker før det gikk opp for meg hva som hadde hendt, og tre uker senere kom alt som en stor flodbølge over meg. I seks måneder kjempet jeg en kamp – alene – mot rettssystemet som er så hårreisende at jeg ikke finner ord. Jeg ble ikke trodd i følge Norges lover.
Mennesket som voldtok meg, og ødela alt for meg, valgte å skrive en status på Facebook og tagge meg der han skrev at jeg hadde anmeldt han. Da begynte sirkuset. Jeg ble pekt på hvor enn jeg gikk, folk hvisket og snakket bak ryggen min, i tillegg til lange, stygge blikk. Ryktet ble spredt som ild i tørt gress. Før jeg visste ordet av det var det noe som alle i byen visste. Det gjorde marerittet verre enn det allerede var. Jeg turte så vidt å bevege meg utenfor husets vegger.
Jeg har prøvd å fortrenge alle disse årene med smerter. Føler på mange måter jeg har mistet syv år av livet som jeg aldri får tilbake. Fortsatt føler jeg på skam og skyld. Fortsatt er depresjon og angst en del av livet mitt. Fortsatt tenker jeg på hva jeg kunne ha gjort annerledes, og ikke minst hva jeg kunne ha gjort for å slippe unna.
To ganger etter hendelsen har jeg møtt på han, og jeg stivnet helt og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg har også fått fire diagnoser kastet etter meg, og kommer til å ha noen av de resten av livet. Jeg har klart å erkjenne, og også leve med det nå, men frykten er der hele tiden i underbevisstheten. Han ble aldri dømt på grunn av manglende bevis. Jeg fikk heller ikke erstatning, men jeg fikk en klapp på skulderen der politiet sa «Vi tror deg, men ikke Norges lover».
NÅ ER JEG ØDELAGT
"Nå er jeg ødelagt", var det første jeg tenkte da det skjedde. Jeg som alltid har tenkt at jeg skulle klare å komme meg ut av en sånn situasjon. Slå, sparke, bite, krige, spytte, rope. Jeg skulle jo være både mentalt og fysisk sterk, hvis jeg en gang skulle oppleve noe som dette.
To uker før jeg ble 26 år, kom han hjem til meg. Det var fredag ettermiddag. Vi hadde datet i to uker, og nå skulle han bare snakke med meg, så vi kunne skilles som venner. Jeg fikk ikke et positivt inntrykk, siden han virket respektløs mot kvinner. Han mente kvinner skulle være underdanig av mennene, og at jeg skulle «sitte på en pidestall å vente på han». Dette var noen av grunnene til at jeg avsluttet det med han.
Så kommer det til det punktet at han begynner å ta på meg og prøver å kysse meg. Jeg flyttet meg unna, sa nei og at jeg ikke ønsket dette. Men han ga seg ikke. Fortsatte med å følge etter meg, kysse meg og ta på meg. Jeg sa «nei, jeg vil ikke», «slutt», «jeg er ikke med på dette» og så gikk jeg unna igjen. Da ble han plutselig fryktelig sint. Han ropte «du elsker meg, jeg vet det». «Du skal ikke si hva jeg skal gjøre». «Jeg vet du egentlig har lyst på meg». Han kom over meg, ropte høyt og pekte meg i ansiktet. Jeg var sikker på at han skulle slå meg. Jeg ble livredd.
Han roet seg litt igjen, men tar plutselig tak rundt håndleddet mitt og trekker meg opp sofaen der jeg satt. Han sier «nå skal vi på soverommet». Jeg blir som forsteinet, og får ikke gjort noe. Tenker han kommer til å drepe meg om jeg ikke hører etter. Vi går mot soverommet, han bak meg. Jeg våkner til og blir klar i hodet et par sekunder, da vi går forbi kjøkkenet. Jeg snur meg rundt, på vei tilbake og sier «nei, jeg vil ikke, jeg er ikke med på dette». Han tar meg på skuldrene, og snur meg rundt igjen og gir meg et hardt dytt i ryggen. «Nå går vi», sier han med sint stemme. Da visste jeg at han hadde bestemt seg.
Så ble alt svart. Jeg gjorde det han ba meg om å gjøre, som å ta av meg klærne og legge meg på rygg. Jeg lukket øynene og ventet til han var ferdig med sitt. Jeg følte meg dødø. Jeg fortalte det til min bestevenninne og samboer som kom hjem rett etter. Hun spør om jeg vil anmelde. Jeg sier nei. Vi skal aldri snakke om dette igjen. Jeg får panikk senere den kvelden og ringer min søster. Hun henter meg. Hun spør om jeg vil anmelde. Jeg sier nei, vi skal aldri snakka om dette igjen.
Det går en måned. Jeg føler meg verre og verre, er lei meg, isolerer meg, får panikkanfall, klarer ikke å konsentrere meg på jobb, og er konstant redd. Min bestevenninne og min søster ber meg søke profesjonell hjelp og jeg tenker selv også at jeg må få hjelp, og tar da kontakt med min lege som henviser meg til psykolog. Jeg tenker at barna må ha en fungerende mor. Ja, jeg er jo en mor. En mor til to. En mor som skal kunne være glad, danse, le, leke og ha energi til sine barn. Den mammaen holdt på å forsvinne i skam, frykt og sorg.
Jeg får god hjelp. Får diagnosen depresjon og PTSD. Min nære venn som jeg har kjent gjennom to år kommer meg nærmere under denne tiden og vi blir kjærester. Han vet at jeg datet i oktober. Det føles ut som jeg skjuler ting når jeg ikke forteller om hendelsen og hvorfor jeg er annerledes enn før, hvorfor jeg går hos psykolog og hvorfor jeg ikke klarer av å være glad, så jeg velger å fortelle det en dag etter en gåtur. Han blir sjokkert, lei seg og anbefaler meg å anmelde det. Etter å ha snakket med en etterforsker så velger jeg å gjøre det. Jeg føler ansvar, for tenk hvis han gjør det mot flere eller har gjort det mot noen andre før meg. Han går jo fritt blant folk.
Nå venter jeg. Venter på om saken min blir tatt opp i retten, på glede, på mot, på å slippe skammen, på at en dag kunne le fra hjerteroten igjen. I mellomtiden må jeg bare gjøre det beste av det som er igjen av meg.
FIRE FORSKJELLIGE MENN
Jeg har blitt voldtatt av fire forskjellige menn (ikke samtidig). Alle hadde jeg en relasjon til. Jeg velger å fortelle om tre av disse historiene. Den første voldtekten ble utført av min første kjæreste. Han var 18 år, og jeg var 15 år og jomfru. At jeg var jomfru forklarer hvorfor jeg ikke ante at jeg var voldtatt. Porno og populære filmer på den tiden bekreftet for meg at det jeg opplevde var vanlig. Et år senere, etter den første voldtekten, blir jeg voldtatt av en annen. Denne mannen var over 30 år, og var forlovet med søsteren til en av mine klassevenninner. Han var også treneren på et av de lokale idrettslagene, han hadde mye tillit og respekt fra min omgangskrets og miljøet rundt meg generelt. Jeg forstod først senere at jeg hadde blitt voldtatt av denne mannen. Han skjenket meg til jeg sovnet. Jeg våknet av at han fingret meg foran sin eldre venn. Jeg var så full at jeg ikke klarte å bevege meg eller si noe. Jeg prøvde å si fra om denne voldtekten, men jeg ble ikke trodd av noen, og mistet mange venner. Jeg begynte å tro jeg tok feil, jeg kunne jo faktisk sagt nei til alkoholen.
Flere år senere når jeg fikk meg en kjæreste begynte jeg å slite psykisk, med angstanfall etter angstanfall, selvskading og selvmordstanker. Noen år senere, blir jeg på nytt voldtatt. Denne mannen doper meg ned og voldtar meg når jeg sover. Når jeg våknet dagen etter klarer jeg så vidt å gå, og hadde problemer med å gå på do (nr 2) i over en uke etter. Jeg fikk også klamydia og min kjæreste ble også smittet. Da måtte jeg fortelle hva som hadde skjedd til min kjæreste, jeg fortalte det også til legen. Men jeg turte ikke anmelde. Jeg maktet ikke se voldtektsmannen igjen. Jeg var redd. Var redd for at det var min feil. Var redd for å ikke bli trodd. Senere havnet jeg i behandling. Ikke på grunn av voldtektene (jeg trodde liksom ikke de påvirket min psyke), men fordi jeg slet med sorg. Denne psykologen var spesialist på PTSD og voldtekt. Hun skjønte med engang at jeg var utsatt og etter to timer med henne fikk hun meg til å huske og forstå alt sammen! Jeg fikk riktig diagnose, riktig behandling, riktig støtte og riktig forståelse fra riktig person. I dag er jeg et helt annet menneske, til tross for at jeg bærer denne bagasjen med meg. Jeg er sterk og jeg klarer å stå på egne ben, takket være den gode behandlingen jeg har fått. Jeg skulle likevel ønske at jeg turte å anmelde voldtektene, spesielt den siste. Men jeg makter ikke.
Jeg trodde i lengre tid at jeg innbilte meg at jeg var et voldtektsoffer, men etter å ha hørt en podcast om voldtekt av Kjønnsavdelingen skjønner jeg at flere voldtektsoffer har opplevd tidligere voldtekter. At dette ikke er uvanlig. Jeg tør enda ikke dele min historie med venner og bekjente (bare noen få, og veldig nære har fått vite min historie). Det jeg har lært og noe av det som har plaget meg i ettertid er hvilken rolle pornografi har hatt i forhold til mine opplevelser med voldtekt. Den første voldtekten var nærmest en kopi av en porno-scene voldtektsmannen hadde sett. Til info var han en oppegående og normal ung mann, uten traumer i fortiden, bare et fordervet kvinnesyn. Han normaliserte voldtekten ved å henvise til porno. Jeg så på og lærte. I dag forstår jeg at han ikke var klar over at det han gjorde var voldtekt. Jeg engasjerer meg derfor mye i kampen mot sexisme, og jeg er også motstander av pornografi (vel vitende om at dette er et vidt begrep, jeg sikter til den mest utbredte pornografien). Jeg mener at porno er med å normalisere voldtekt i ulike former. Jeg føler meg alene i kampen mot porno, jeg vet at nesten alle mennene jeg har tatt opp dette med reagerer med oppgitthet når jeg forklarer hvorfor porno kan være skadelig, men også kvinner og feminister blir oppgitt. Jeg føler ikke jeg bare er et voldtektsoffer, men jeg føler meg også direkte skadet av porno. Porno var med på bekrefte for meg at det jeg opplevde ikke var galt. Sånn skal det ikke være! Det er galt! Som det ble sagt på podcasten av Kjønnsavdelingen "dette skal vi ikke tie om, dette skal snakkes i hjel". Vi må kunne snakke om alt vi tenker etter en voldtekt.
Takk for at jeg fikk dele min historie. Jeg har delt den med svært få mennesker og skjemmes fortsatt av denne historien. Jeg hadde ikke turt å dele den hvis jeg ikke var anonym. Takk til alle som leste!
PTSD
Jeg er en kvinne som har fått PTSD etter en seksuell krenkelse. Det var ikke voldtekt, men satte veldig dype spor likevel. Vil gjerne si til deg som opplever å slite psykisk etter en slik hendelse at du ikke er alene. At du ikke trenger å føle at du overreagerer. Jeg forstår veldig godt at du tenker: "de som har blitt utsatt for verre ting har grunn til å slite, men det har ikke jeg". Kanskje tenker du på alt du kunne gjort for å unngå at det vonde skjedde, og føler skam.
En subjektiv opplevelse er nettopp subjektiv, men vi kan føle det vanskelig å ikke blande inn andres oppfatninger. Det kan være ubehagelig og ydmykende å snakke med andre fordi vi er redde for å bli stempla som overfølsomme og pripne, eller at vi selv er skyld i hendelsen eller skulle handlet annerledes. Kanskje skammer du deg over reaksjonene du hadde i ettertid, at du taklet ting dårlig og at det tar lang tid å komme over hendelsen.
Jeg håper at du som kjenner deg igjen i dette tør å søke hjelp, som jeg har gjort. Det er ingen skam i å søke hjelp, selv om du ikke ble utsatt for voldtekt eller har de verste symptomene. Uansett om du ble rørt fysisk eller klarte å unngå det, eller så noe du ikke skulle sett. Ingen velger hva de blir utsatt for eller egne reaksjoner. Dessuten kan ofte en situasjon være truende og skremmende nok, selv om utfallet ikke blir som fryktet. Ønsker deg alt godt, og håper du får hjelpen du trenger!