HISTORIER

NÅ ER JEG REDD

Det hele startet i begynnelsen av russetiden. Jeg møtte en kjekk gutt som var et par år eldre. En gutt som sjarmerte alle jenter i senk, og jeg var intet unntak. Som kristenruss drakk jeg ikke alkohol, men hadde ikke noe imot å dra ut på byen å feire med vennene mine. Dette ene møtet endte med flere møter på samme utested, en gang tilfeldig og en annen gang planlagt. Han hadde spurt meg flere ganger om jeg ville være med hjem på «nachspiel,» men jeg ville ikke og stod på mitt. Så kom den kvelden som sakte med sikkert skulle endre livet mitt. Jeg var med han, hans venner og mine venner. Alt virket normalt, og jeg var edru som vanlig. Utover kvelden begynte jeg å bli litt småkvalm, så jeg ville dra hjem. Dette var ikke han enig i, da han synes det var litt tidlig enda. Jeg velger å ikke fortelle om voldtekten i detalj, men kan fortelle at han førte meg inn på et lukket herretoalett, og jeg gikk «medvillig» med han. Der gjorde han sitt, uten at mine gjentatte «nei» var noe som han tok hensyn til. Jeg skulle gjerne brukt fysisk makt, men hadde nok med å ikke falle om, siden jeg var så dårlig. Da han var ferdig med "seansen" sin, stod vennene hans rett utenfor døren. Jeg synes dette var litt pussig, men tenkte ikke mer over det. Jeg kom meg omsider hjem, men endte med å kline med en annen fremmed gutt på bussen hjem. Jeg som er en kristen, rolig jente med toppkarakterer, er ikke dette typisk meg å gjøre. Jeg kom meg hjem, og gikk rett i sengen og la meg. Jeg våknet dagen etter og følte meg veldig dårlig. Jeg fikk likevel i meg litt mat og gikk og la meg igjen. Tiden gikk, og jeg innså at jeg hadde blitt utsatt for seksuelt overgrep. Jeg snakket med bestevenninnen min, og hun kom straks hjem til meg og ba meg fortelle dette til foreldrene mine samtidig. Utpå ettermiddagen kom vi på voldtektsmottaket, og kom inn til lege rundt kl. 19. Der var vi til klokken nærmet seg midnatt. Dagene gikk, og jeg hadde ikke tenkt å anmelde forholdet. Helt til jeg hadde en samtale med en annen venninne av meg som var der samme kvelden. Hun sa at en av hans kontakter hadde kontaktet henne og bedt henne «passe på meg, for det kom til å skje noe galt.» Det var da jeg innså det, jeg var blitt dopet ned og voldtatt. Saken ble anmeldt, og tiden gikk. Som mange andre voldtektssaker ble også denne henlagt. I tiden videre følte jeg ikke for å få noe hjelp av psykolog, jeg ville bare «glemme» det å komme meg videre med livet. Etter noen måneder ble jeg syk. Hostet på meg to ribbeinsbrudd og hadde gjentatte infeksjoner. Dette fortsatte i 2 år før jeg ble så syk at jeg ble innlagt på sykehuset. Etter sykehusoppholdet stod jeg uten jobb, og hadde i tillegg vært sykemeldt uten lønn og støtte fra NAV i lengre tid etter voldtekten. Så nå står jeg her, fattig student uten fast jobb, da jeg er redd for å være alene. Tør ikke å gå til NAV å spørre om livsopphold i sommerferien da det faktum at jeg er «pysete» ikke er en god nok grunn til å ikke ville jobbe (og de vil ikke hjelpe studenter, for de har jo god tid til å få seg en sommerjobb). Jeg var jo ikke mindre redd når jeg var alene hjemme. Skaffet meg en hund, en liten trøst hvertfall. Er likevel redd når jeg er alene hjemme, selv om hunden er hjemme med meg. Er redd når jeg er hos tannlegen. Er redd når jeg er i sentrum. Er redd hele tiden. Så nå står jeg her da, tre år etter. Har ikke sjans til å kjøpe leilighet, da alle somrene siden har jeg vært sykemeldt uten inntekt. Står fortsatt uten jobb. Har ikke råd til psykolog da jeg ikke har jobb. Har ikke råd til å gå til legen da jeg ikke har jobb, og jeg er for feig til å gå til NAV å fortelle hvordan situasjonen EGENTLIG er. For jeg skal jo være så modig og tøff. Men jeg er ikke modig og tøff. Jeg er trøtt, sliten, demotivert, ufølsom og redd. Jeg VAR en gang tøff, men nå er jeg redd.

SJOKKTILSTAND

Har du noken gong blitt så redd at kroppen din «fryser til»? At du ikkje klarer å bevege deg eller reagere på noko som skjer? Dette var min reaksjon under det fyrste overgrepet. Sjokktilstand. Det å tru i ettertid at det var min feil fordi eg ikkje kjempa meir eller skreik høgare, fekk meg til å unngå å dele det med nokon i redsel for at dei skulle gi meg skulda. 

Eg som ikkje eingong veit om eg var bevisst under heile overgrepet. Eg som låg på betongen, skreik og ba om at han snart var ferdig og gjekk heim gråtande med blod ned til knea. Kvifor skulle eg som offer føle at det var min feil? Fordi eg kjente han og hadde snakka med han på førehand? Fordi det var planlagt å møtast den kvelden? Kanskje det var eg som kledde meg for fristande... Bukse, genser, stor vinterjakke og skjerf er jo veldig sexy, ikkje sant? NEI! Nei, det var ikkje min feil. Det hadde ikkje hatt noken forskjell om eg kom i bikini. Utenom å spare han litt tid. Han hadde bestemt seg. Det å sjå i media at kler, alkohol og om jenta hadde flørta litt skal gjere overgriperen mindre skyldig har hatt stor innvirkning på min eigen skyldfølelse. Altså, du er enten skyldig eller ikkje. Det er ikkje noko som kallast «nesten» skyldig. Er du medskyldig er du også skyldig. Det er ingen gråsone mellom skyldig og uskyldig. Det å plassere skyld på offeret er absolutt ikkje greit. Spesielt det å ikkje ha deltatt eller vert vitne til handlingen og å då tenke seg fram til at offeret «ville» bli voldtatt basert på bygdesladder høres heilt sjukt ut i mitt haud. 

Vi jenter får vite heile tida korleis vi kan unngå voldtekt, men løysninga ligg dessverre ikkje i de utsattes hender. Selfølgelig kan vi «fjerne oss» frå faren, men det er berre å skyve problemet. Det er ikkje ei løysning. Det må gjerast noko med guttas holdning til oss jenter. Om en jente sei at ho eigentleg ikkje er interessert, skal ikkje du tvinge ho. Om ho ville å ha sex, men endrar meining og den andre parten då forsetter er det ulovlig. Eit nei er eit nei, uansett om det blir sagt midt i handlinga eller lenge før. Nei betyr nei. Det burde ikkje vere nødvendig å ty til vold for å bli forstått av overgriper eller trudd på av andre...


NÅR SKYLDIGE GÅR FRI

Dikt skrevet etter at en voldtektsmann ble frikjent i lagmannsretten.

Du er ikke annet enn en slem, skitten mann.
Og jeg skjønte ikke før det var for sent,
at du hadde en plan.
Er det greit? La meg spørre; ble du fornøyd
da det ikke gjorde noe at jeg ble bedøvd.
Følte det godt å bruke meg som dritt?
«Du er en flørt», var ditt ord mot mitt.
Fortalte meg at du likte meg etter at du tok alt fra meg,
jeg håper at folk aldri mer tror et eneste ord fra deg.


Jeg husker at jeg sier «Nei, dra din vei»,
men det var tydeligvis ikke opp til meg.
Du fortalte dagen etter hvor flott og god jeg var,
og at det ikke var poeng i å komme med noe svar.
Jeg gråter meg fremdeles ofte i søvn etter så lang tid,
og tanker på å myrde deg hver gang jeg hører ditt navn gjør meg blid.


Jeg følte meg så ekkel, som om jeg ikke hadde dusjet på flere døgn,
men jeg må takke deg for å ha åpnet mine øyner for løgn:
Før var jeg aldri redd, ikke for noe, jeg var uovervinnelig,
men takket være deg, ser jeg nå at heller ikke jeg er uknuselig.


Det er rart å vite hvor lett jeg kan gruses,
hvor sakte, men fort, et øyeblikk blir når en beruses.
Men jeg ser nå at du ikke er annet enn en taper;
du har ikke et hjem, ordentlige venner eller penger.
Så selv om jeg er redd og arrene mine aldri helt vil leges,
så vet jeg i det minste at du aldri vil få en klem
slik jeg vil få av dem
som er glad i meg for den jeg var og den jeg er nå.
En slik følelse vil du aldri på ordentlig få.


En vakker dag vil alt dette til slutt få meg til å se,
at det eneste du kommer til å oppnå i ditt liv,
er den kvelden som stoppet mitt vil, 
bare ved å kvitte deg med en stiv.
Jeg skal leve mitt liv til det fulle og det hele med et stort smil,
mens du bare vil kunne sammenlignes med noen av dine bekjentes anger
ved kjøp av en dårlig bruktbil.
Kanskje vil de til og med kjøre meg til din tidlige grav,
som du trodde du ville unngå ved å gå på nav.


Jeg ønsker deg ikke noe godt fordi du stoppet mitt liv,
i å leve normalt over lang tid.
Jeg synes ikke synd i deg selv om jeg vet,
at du ikke har noe godt i møte, nei tvert i mot,
for du kommer til å ende ditt liv i bare skrot.
Så kom og gråt forran meg og be om nåde,
for du har en tid i møte hvor ingen andre 
vil se deg gjøre noe annet enn på dine knær for å gråte. 


Etter å ha møtt deg og sett hva du er i stand til,
er det ingen tvil,
jeg er ikke lengre den uskyldige jenta med et falskt smil.
Jeg beklager, min voldtekstmann, men visst du fremdeles ikke aner,
så håper jeg at du snart møter noen som glaner,
og du ikke blir sett på som noe annet enn du er;
en taper som bruker andre som sine slaver. 


Ikke spør meg hvorfor du er den som er fri,
mens jeg er lenket fast i dine onde gjerninger og må svi.
Jeg skal si det enkelt slik at du forstår:
Spol tilbake i minnet og trykk på start,
så ser du kanskje hvorfor jeg så bare svart. 
Jeg håper du møter en fremtid hvor du ikke blir hørt,
men at du blir brukt slik du brukte meg, mens du er den som blir kalt for «flørt».


EIT SLAG I TRYNET

Vinteren 2015/2016 blei eg kjent med ein gjeng asylsøkerar. Lite viste eg at to av dei kom til å voldta meg. Han eine var veldig manipulerande og det er han eg vil snakke om... Han fekk meg til å tru at eg ikkje var verdt noko og at mi stemme ikkje fortjente å bli høyrt. Han ville ha sex med meg og hadde masa i to månedar. Ettersom eg sa nei kvar gong og han fortsatte å spør, følte eg at mitt nei ikkje hadde nokon verdi. At det liksom ikkje var noko vits å sei nei. Han fortsatte å mase og eg tenkte at om han fekk det han ville, kom han til slutte å mase. Ein kveld i romjula møtte eg han. Då kledde han av meg og ba meg legge meg ned på betongen. Eg nølte og når ha la seg på meg sa eg at eg ikkje ville dette. Eg sa nei og prøvde å dytte han av meg, men han var mykje sterkare enn meg. Det var ein av grunnane til at eg ikkje ville anmelde med det fyrste. Eg var redd for at viss han fann ut at eg hadde fortalt nokon om det, kom han til å skade meg. Meir enn han allereie hadde gjort. Eg låg der og grein med store smerter i underlivet og ba han om å slutte. Han høyrde ikkje etter. Det er det siste eg huskar frå sjølve voldtekta. Eg veit ikkje om eg var bevisstlaus eller ikkje, men eg har aldri klart å huske meir. Det er berre eit svart hol. Ingenting. Det neste eg huskar var at eg gjekk apatisk heim med blod ned til knea på tightsen min. Han voldtok meg 2 gangar seinare. Ein gong i mi eiga seng. Han behandla meg som om eg var hans eigendel. Som at han eigde meg. Han slutta å snakke med meg etter at eg satt i samme sofa som ein anna gut på ungdomsklubben. Det fyrste overgrepet fekk meg til å myste kontakta med kroppen min.

Etter eg anmeldte tok det lang tid før eg fekk tilbake følelsen i kroppen. Guten sa i avhøret at han ikkje kjende meg. Han sa også at eg hadde trua han med at viss han ikkje hadde sex med meg så ville eg anmelde han og at han hadde nekta å ha sex. Politiet henla saken eit år seinare. Det var som eit slag i trynet. Då eg var i avhør fekk politiet heile chatten mellom meg og overgriparen, der det blant anna stod at eg ikkje ville ha sex. Han bekrefta i chatten at han hadde hatt «sex» med meg den dagen. Etter det fyrste overgrepet vart eg veldig sjuk og hadde ekstrem høg feber. Då sendte han bilde av kondomen han brukte for å vise meg at alt av sæden var der og ikkje i fitta mi. Han skreiv også at han var redd for at eg var gravid og at om eg skulle til legen så måtte eg ikkje nemne han. Men allikevel ble saka henlagt. Fordi han sa han aldri hadde møtt meg og at det ikkje var han som hadde chatta med meg.


INGEN TRENGER Å VITE DET

Ingen trenger å vite det, for du endret ingenting ved meg. Jeg er den samme som før, men jeg har flere dårlige dager nå enn jeg hadde før. – Før han spurte om jeg ville være med han hjem, og jeg sa nei. 

Jeg fant han ikke attraktiv eller hyggelig. Jeg visste at han hadde kjæreste som bodde langt unna, og likevel lå han med flere venninner av meg. Med andre ord lite sjarmerende fyr. Det regnet veldig, så skyss hjem er jo alltid greit for å slippe å gå i regnet. Men jeg sovnet på turen, og du stoppet ikke utenfor huset mitt, men ditt. Du må ha bært meg inn, for det var der jeg våknet, med deg inni meg, mens jeg lå der helt uten deltagelse eller visshet om hva som skjedde. Jeg gjorde ingenting, og jeg skjønte heller ikke hva som skjedde. Jeg sa ikke nei, men jeg sa jo ikke ja heller, jeg sov jo! Herregud, hvem vil vel ha sex med noen som ikke gir noe tilbake? Du gjorde deg ferdig, kledde på meg og bærte meg tilbake til mopeden og kjørte meg hjem. Dagen etter fikk jeg kjeft og ble kalt ekkel for å hatt sex men en fyr som deg. I ettertid har jeg fortalt det til en person og ble svart med et spørsmål, "det er ikke bare du som angrer på noe du gjorde i fylla da? Du blir jo alltid for full.

Ingen trenger å vite det, for jeg er hun sterke, hun som aldri gråter. Det er jeg fortsatt og du endret ingenting ved meg, men ingen trenger å vite det.


PÅ GRUNN AV ÉN PERSON

Det et 4. oktober 2010. Klokken er bare elleve på formiddagen. På dette tidspunktet skulle livet mitt bli snudd opp ned, på grunn av én person. Jeg trodde aldri det kom til å skje, jeg trodde den personen ikke var slik og heller ikke så kontrollerende og umenneskelig.

Jeg var ikke det første offeret. Han hadde gjort dette mange ganger før, og alle var mindreårige. Med meg skjedde det en uke før jeg fylte 18 år. Han var godt voksen.

Det tok meg nøyaktig to uker før det gikk opp for meg hva som hadde hendt, og tre uker senere kom alt som en stor flodbølge over meg. I seks måneder kjempet jeg en kamp – alene – mot rettssystemet som er så hårreisende at jeg ikke finner ord. Jeg ble ikke trodd i følge Norges lover. 

Mennesket som voldtok meg, og ødela alt for meg, valgte å skrive en status på Facebook og tagge meg der han skrev at jeg hadde anmeldt han. Da begynte sirkuset. Jeg ble pekt på hvor enn jeg gikk, folk hvisket og snakket bak ryggen min, i tillegg til lange, stygge blikk. Ryktet ble spredt som ild i tørt gress. Før jeg visste ordet av det var det noe som alle i byen visste. Det gjorde marerittet verre enn det allerede var. Jeg turte så vidt å bevege meg utenfor husets vegger.

Jeg har prøvd å fortrenge alle disse årene med smerter. Føler på mange måter jeg har mistet syv år av livet som jeg aldri får tilbake. Fortsatt føler jeg på skam og skyld. Fortsatt er depresjon og angst en del av livet mitt. Fortsatt tenker jeg på hva jeg kunne ha gjort annerledes, og ikke minst hva jeg kunne ha gjort for å slippe unna.

To ganger etter hendelsen har jeg møtt på han, og jeg stivnet helt og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg har også fått fire diagnoser kastet etter meg, og kommer til å ha noen av de resten av livet. Jeg har klart å erkjenne, og også leve med det nå, men frykten er der hele tiden i underbevisstheten. Han ble aldri dømt på grunn av manglende bevis. Jeg fikk heller ikke erstatning, men jeg fikk en klapp på skulderen der politiet sa «Vi tror deg, men ikke Norges lover».


NÅ ER JEG ØDELAGT

"Nå er jeg ødelagt", var det første jeg tenkte da det skjedde. Jeg som alltid har tenkt at jeg skulle klare å komme meg ut av en sånn situasjon. Slå, sparke, bite, krige, spytte, rope. Jeg skulle jo være både mentalt og fysisk sterk, hvis jeg en gang skulle oppleve noe som dette.

To uker før jeg ble 26 år, kom han hjem til meg. Det var fredag ettermiddag. Vi hadde datet i to uker, og nå skulle han bare snakke med meg, så vi kunne skilles som venner. Jeg fikk ikke et positivt inntrykk, siden han virket respektløs mot kvinner. Han mente kvinner skulle være underdanig av mennene, og at jeg skulle «sitte på en pidestall å vente på han». Dette var noen av grunnene til at jeg avsluttet det med han. 

Så kommer det til det punktet at han begynner å ta på meg og prøver å kysse meg. Jeg flyttet meg unna, sa nei og at jeg ikke ønsket dette. Men han ga seg ikke. Fortsatte med å følge etter meg, kysse meg og ta på meg. Jeg sa «nei, jeg vil ikke», «slutt», «jeg er ikke med på dette» og så gikk jeg unna igjen. Da ble han plutselig fryktelig sint. Han ropte «du elsker meg, jeg vet det». «Du skal ikke si hva jeg skal gjøre». «Jeg vet du egentlig har lyst på meg». Han kom over meg, ropte høyt og pekte meg i ansiktet. Jeg var sikker på at han skulle slå meg. Jeg ble livredd. 

Han roet seg litt igjen, men tar plutselig tak rundt håndleddet mitt og trekker meg opp sofaen der jeg satt. Han sier «nå skal vi på soverommet». Jeg blir som forsteinet, og får ikke gjort noe. Tenker han kommer til å drepe meg om jeg ikke hører etter. Vi går mot soverommet, han bak meg. Jeg våkner til og blir klar i hodet et par sekunder, da vi går forbi kjøkkenet. Jeg snur meg rundt, på vei tilbake og sier «nei, jeg vil ikke, jeg er ikke med på dette». Han tar meg på skuldrene, og snur meg rundt igjen og gir meg et hardt dytt i ryggen. «Nå går vi», sier han med sint stemme. Da visste jeg at han hadde bestemt seg.

Så ble alt svart. Jeg gjorde det han ba meg om å gjøre, som å ta av meg klærne og legge meg på rygg. Jeg lukket øynene og ventet til han var ferdig med sitt. Jeg følte meg dødø. Jeg fortalte det til min bestevenninne og samboer som kom hjem rett etter. Hun spør om jeg vil anmelde. Jeg sier nei. Vi skal aldri snakke om dette igjen. Jeg får panikk senere den kvelden og ringer min søster. Hun henter meg. Hun spør om jeg vil anmelde. Jeg sier nei, vi skal aldri snakka om dette igjen.

Det går en måned. Jeg føler meg verre og verre, er lei meg, isolerer meg, får panikkanfall, klarer ikke å konsentrere meg på jobb, og er konstant redd. Min bestevenninne og min søster ber meg søke profesjonell hjelp og jeg tenker selv også at jeg må få hjelp, og tar da kontakt med min lege som henviser meg til psykolog. Jeg tenker at barna må ha en fungerende mor. Ja, jeg er jo en mor. En mor til to. En mor som skal kunne være glad, danse, le, leke og ha energi til sine barn. Den mammaen holdt på å forsvinne i skam, frykt og sorg.

Jeg får god hjelp. Får diagnosen depresjon og PTSD. Min nære venn som jeg har kjent gjennom to år kommer meg nærmere under denne tiden og vi blir kjærester. Han vet at jeg datet i oktober. Det føles ut som jeg skjuler ting når jeg ikke forteller om hendelsen og hvorfor jeg er annerledes enn før, hvorfor jeg går hos psykolog og hvorfor jeg ikke klarer av å være glad, så jeg velger å fortelle det en dag etter en gåtur. Han blir sjokkert, lei seg og anbefaler meg å anmelde det. Etter å ha snakket med en etterforsker så velger jeg å gjøre det. Jeg føler ansvar, for tenk hvis han gjør det mot flere eller har gjort det mot noen andre før meg. Han går jo fritt blant folk.

Nå venter jeg. Venter på om saken min blir tatt opp i retten, på glede, på mot, på å slippe skammen, på at en dag kunne le fra hjerteroten igjen. I mellomtiden må jeg bare gjøre det beste av det som er igjen av meg.


FIRE FORSKJELLIGE MENN

Jeg har blitt voldtatt av fire forskjellige menn (ikke samtidig). Alle hadde jeg en relasjon til. Jeg velger å fortelle om tre av disse historiene. Den første voldtekten ble utført av min første kjæreste. Han var 18 år, og jeg var 15 år og jomfru. At jeg var jomfru forklarer hvorfor jeg ikke ante at jeg var voldtatt. Porno og populære filmer på den tiden bekreftet for meg at det jeg opplevde var vanlig. Et år senere, etter den første voldtekten, blir jeg voldtatt av en annen. Denne mannen var over 30 år, og var forlovet med søsteren til en av mine klassevenninner. Han var også treneren på et av de lokale idrettslagene, han hadde mye tillit og respekt fra min omgangskrets og miljøet rundt meg generelt. Jeg forstod først senere at jeg hadde blitt voldtatt av denne mannen. Han skjenket meg til jeg sovnet. Jeg våknet av at han fingret meg foran sin eldre venn. Jeg var så full at jeg ikke klarte å bevege meg eller si noe. Jeg prøvde å si fra om denne voldtekten, men jeg ble ikke trodd av noen, og mistet mange venner. Jeg begynte å tro jeg tok feil, jeg kunne jo faktisk sagt nei til alkoholen. 

Flere år senere når jeg fikk meg en kjæreste begynte jeg å slite psykisk, med angstanfall etter angstanfall, selvskading og selvmordstanker. Noen år senere, blir jeg på nytt voldtatt. Denne mannen doper meg ned og voldtar meg når jeg sover. Når jeg våknet dagen etter klarer jeg så vidt å gå, og hadde problemer med å gå på do (nr 2) i over en uke etter. Jeg fikk også klamydia og min kjæreste ble også smittet. Da måtte jeg fortelle hva som hadde skjedd til min kjæreste, jeg fortalte det også til legen. Men jeg turte ikke anmelde. Jeg maktet ikke se voldtektsmannen igjen. Jeg var redd. Var redd for at det var min feil. Var redd for å ikke bli trodd. Senere havnet jeg i behandling. Ikke på grunn av voldtektene (jeg trodde liksom ikke de påvirket min psyke), men fordi jeg slet med sorg. Denne psykologen var spesialist på PTSD og voldtekt. Hun skjønte med engang at jeg var utsatt og etter to timer med henne fikk hun meg til å huske og forstå alt sammen! Jeg fikk riktig diagnose, riktig behandling, riktig støtte og riktig forståelse fra riktig person. I dag er jeg et helt annet menneske, til tross for at jeg bærer denne bagasjen med meg. Jeg er sterk og jeg klarer å stå på egne ben, takket være den gode behandlingen jeg har fått. Jeg skulle likevel ønske at jeg turte å anmelde voldtektene, spesielt den siste. Men jeg makter ikke. 

Jeg trodde i lengre tid at jeg innbilte meg at jeg var et voldtektsoffer, men etter å ha hørt en podcast om voldtekt av Kjønnsavdelingen skjønner jeg at flere voldtektsoffer har opplevd tidligere voldtekter. At dette ikke er uvanlig. Jeg tør enda ikke dele min historie med venner og bekjente (bare noen få, og veldig nære har fått vite min historie). Det jeg har lært og noe av det som har plaget meg i ettertid er hvilken rolle pornografi har hatt i forhold til mine opplevelser med voldtekt. Den første voldtekten var nærmest en kopi av en porno-scene voldtektsmannen hadde sett. Til info var han en oppegående og normal ung mann, uten traumer i fortiden, bare et fordervet kvinnesyn. Han normaliserte voldtekten ved å henvise til porno. Jeg så på og lærte. I dag forstår jeg at han ikke var klar over at det han gjorde var voldtekt. Jeg engasjerer meg derfor mye i kampen mot sexisme, og jeg er også motstander av pornografi (vel vitende om at dette er et vidt begrep, jeg sikter til den mest utbredte pornografien). Jeg mener at porno er med å normalisere voldtekt i ulike former. Jeg føler meg alene i kampen mot porno, jeg vet at nesten alle mennene jeg har tatt opp dette med reagerer med oppgitthet når jeg forklarer hvorfor porno kan være skadelig, men også kvinner og feminister blir oppgitt. Jeg føler ikke jeg bare er et voldtektsoffer, men jeg føler meg også direkte skadet av porno. Porno var med på bekrefte for meg at det jeg opplevde ikke var galt. Sånn skal det ikke være! Det er galt! Som det ble sagt på podcasten av Kjønnsavdelingen "dette skal vi ikke tie om, dette skal snakkes i hjel". Vi må kunne snakke om alt vi tenker etter en voldtekt.

Takk for at jeg fikk dele min historie. Jeg har delt den med svært få mennesker og skjemmes fortsatt av denne historien. Jeg hadde ikke turt å dele den hvis jeg ikke var anonym. Takk til alle som leste!


PTSD

Jeg er en kvinne som har fått PTSD etter en seksuell krenkelse. Det var ikke voldtekt, men satte veldig dype spor likevel. Vil gjerne si til deg som opplever å slite psykisk etter en slik hendelse at du ikke er alene. At du ikke trenger å føle at du overreagerer. Jeg forstår veldig godt at du tenker: "de som har blitt utsatt for verre ting har grunn til å slite, men det har ikke jeg". Kanskje tenker du på alt du kunne gjort for å unngå at det vonde skjedde, og føler skam.

En subjektiv opplevelse er nettopp subjektiv, men vi kan føle det vanskelig å ikke blande inn andres oppfatninger. Det kan være ubehagelig og ydmykende å snakke med andre fordi vi er redde for å bli stempla som overfølsomme og pripne, eller at vi selv er skyld i hendelsen eller skulle handlet annerledes. Kanskje skammer du deg over reaksjonene du hadde i ettertid, at du taklet ting dårlig og at det tar lang tid å komme over hendelsen. 

Jeg håper at du som kjenner deg igjen i dette tør å søke hjelp, som jeg har gjort. Det er ingen skam i å søke hjelp, selv om du ikke ble utsatt for voldtekt eller har de verste symptomene. Uansett om du ble rørt fysisk eller klarte å unngå det, eller så noe du ikke skulle sett. Ingen velger hva de blir utsatt for eller egne reaksjoner. Dessuten kan ofte en situasjon være truende og skremmende nok, selv om utfallet ikke blir som fryktet. Ønsker deg alt godt, og håper du får hjelpen du trenger!