TIL RUSSEN

14. mai 2017

Snart er tiden over. Den tiden dere gikk inn i med skrekkblandet fryd. Husker dere følelsene dere kjente på før det hele startet? Kanskje det var håp, drømmer og glede. Kanskje det var usikkerhet, bekymring og redsel.

Røde klær, russeknuter, festligheter, sammenkomster, alkohol og rulling, for å nevne en liten brøkdel av alt som har fylt den siste tiden deres. Kanskje det er minner som aldri vil glemmes, og kanskje det er minner som aldri vil huskes.

Nå er det siste innspurt før tre år på videregående skole avsluttes. Håper du er en av de heldige som kan se tilbake på russetiden med latter og smil og fornøyelser fra begynnelse til slutt. Håper du ikke er en av de som ser tilbake på russetiden med tårer, skrik og mareritt.

Her er tre historier vi vil dele med dere:
En gutt med røde klær ble svært full i russebussen på et vors. Han er til stede, men blikket flakker og ordene stokker seg og kroppen vil bare hvile. En etter en person forlater stedet. En person ble igjen hos han for å klå og ta han bak. Han ble voldtatt.

Ei jente med røde klær får noe puttet i drinken sin på en fest. Hun ble bevisstløs. Hun ble bært til et rom. Hun ble avkledd. Hun ble fotografert. Hun ble voldtatt.

Ei jente med røde russebukser er på vei hjem fra nach. Hun blir plutselig slått ned i bakken. Hun mister bevisstheten. Da hun våkner av sitt eget skrik er buksen av henne og noe inni henne. Hun ble voldtatt.

Kanskje var det deg. Kanskje var det noen du var sammen med. Kanskje det var noen du kjenner.

Det er tre voldtekter for mye. Tre voldtekter som ikke bare ødelegger russetiden, men også fremtiden. Tre voldtekter som ikke bare skader personen som rammes, men de som står personene nær. Hver eneste voldtekt er en voldtekt for mye. Det innebærer en smerte som ingen skal oppleve.

Kjære russ, hva kan gjøres for at du eller noen du feirer tiden med ikke blir utsatt for voldtekt? Det er aldri offeret sin feil, bare gjerningspersonene, men kanskje kan du være med å forhindre det?

På vorset:
Gutten som ble så full var sammen med en gjeng å vorset i russebussen. Det var mange som var vitne til tilstanden hans, og det var mange som forlot stedet uten å vite at han var trygg.

Eksempel på hva som kunne ha blitt gjort for å unngå voldtekten:
- Flere kunne ha ringt hans mor eller far for å få han trygt hjem til egen seng.
- Flere kunne ha vært igjen for å ta vare på ham.
- Flere kunne ha gått inn igjen i russebussen for å se til ham.

På festen:
Jenta som fikk noe puttet i drinken sin på festen ble bært til en rom, og det var mange som så det. Det var en person som tok på seg «ansvaret» for å bære henne, men det var ingen som reagerte på det eller at han var lenge på rommet med henne.

Eksempel på hva som kunne ha blitt gjort for å unngå voldtekten:
- Flere kunne ha prøvd å få kontakt med jenta og da forstått hvor alvorlig situasjonen hennes var.
- Flere kunne da ha ringt etter en ambulanse eller fått henne til legevakten.
- Flere kunne ha blitt med henne inn på rommet og stoppet at hun ble avkledd, fotografert og voldtatt.

På nachet:
Jenta som dro fra nachet og ble overfalt på veien hjem var sammen med flere før hun dro og hun passerte også flere. Ingen stilte spørsmålstegn til at hun gikk alene midt på natten.

Eksempel på hva som kunne ha blitt gjort for å unngå voldtekten:
- Flere kunne ha sagt at man ikke skal gå alene midt på natten.
- Flere som passerte henne kunne spurt om hun ønsket følge.
- Flere kunne ha ringt etter en taxi.

Poenget er at flere må være bevisst på at voldtekt skjer og bevisst på at man kan forhindre det. Poenget er ikke å skremme eller la noen andre enn gjerningspersonen føle skyld.

Vi er selv utsatt, og vi vet konsekvensene av det og det unner vi ingen andre å oppleve. Vi har tenkt mange ganger at det var vår egen feil, for hva om vi ikke var med de personene på det tidspunktet? Vi har også hatt et ønske om at noen kom å reddet oss i forkant av handlingen som skjedde, men den personen vi skulle ønske reddet oss kom ikke. Og det er selvsagt ingen andre enn gjerningspersonen sin skyld eller ansvar at voldtekten skjedde.

Voldtekt kan skje av en nær person eller akkurat der du er nå -på bussen, vorset eller russetreffet. Stopp opp og tenk hvis det var du som lå der full å ble fingret av flere personer til stedet. Stopp opp og tenk om det var du som gikk der alene. Stopp opp og tenk om det var du som ble overfalt av medruss som ønsket å gjøre deg vondt. Stopp opp og tenk om det var du som drakk for mye eller fikk noe puttet i drinken din. Stopp opp og tenk om det er noe som kan gjøres, for det trenger ikke å kreve mye.

Kjære russ, ta vare på deg selv og de rundt deg ?det er nemlig ikke alltid nok å lime på «nei er nei» på russebuksen, og alle har et ansvar. Nyt siste dagene av det som skal være en morsom og festlig tid!

Skrevet av Andrea Voldum & June Holm


HAR ALLE DET BEDRE UTEN MEG?

29. mars 2017

Har alle det bedre uten meg? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv flere ganger. Dessverre er det vanlig for utsatte å tenke nettopp dette. For det er ikke slik at det rammer bare en selv, og akkurat det kan gjøre ekstra vondt. Da føler man ikke bare skam, men også skyld. Skyld for at man har «forårsaket» foreldre, søsken, nære venner og kjæreste en vond periode. Man ønsket det selvsagt ikke, men det ble automatisk slik.

Sliter man psykisk, kommer det til et punkt der man ikke lengre klarer å skjule det for de nærmeste. Jeg har prøvd, men masken har blitt oppløst flere ganger. Selv om ikke ord har blitt sagt til enhver tid, så kan følelsene man sitter inne med gjennomskues. Det kan være lett å lese noen man kjenner.

Min far har fortalt at han har vært så redd for å miste meg. "Det er flere ganger jeg har tenkt at du kanskje ikke kommer til å være der neste dag". Dette sier veldig mye om hvor mye det kan ramme pårørende, og da spesielt foreldre. Vi har ikke snakket mye om det som har skjedd innad i familien, men de vet alt gjennom å ha vært tilskuer i hver eneste rettsak og i enkelte avhør. De har sett meg som fornærmet. De har hørt og sett meg avgi vitneforklaringer og svare på harde påstander fra forsvarsadvokater. De har sett han som ble tiltalt og dømt, både i og utenfor rettslokalet. For en forelder, som vet at en person har påført deres datter så store konsekvenser, er ikke det enkelt å forholde seg til. Selvsagt går det inn på de rundt også, ikke bare den som er rammet.

Foto: Ellen Jarli for Allers
Foto: Ellen Jarli for Allers

Mine tips til pårørende:

- I en periode som dette, må man ikke glemme seg selv. Hvis du ikke har noe igjen til deg selv, har man heller ikke noe til de man står nær og ønsker å hjelpe. Ikke vær redd for å søke råd og støtte, for det å være pårørende er også belastende. Det er ingen fasit på hvordan man kan hjelpe noen, men ved å gjøre sitt beste skal man være fornøyd!

- Rutiner er også et nøkkelord, spesielt i vanskelige tider. Få i deg nok næring og søvn, for har du ikke dette på plass er det lett at vondt blir verre. Husk også å koble av innimellom, mosjonere og være sosial. Finn en balanse på dette, så alt fokuset ikke ligger på det vonde.

- Det å snakke ut og finne alternativer til terapi er også et viktig hjelpemiddel. Hva er det du liker å gjøre som får deg til å koble av eller få ut vonde tanker og følelser? For meg har skriving vært den beste terapien, men for andre kan det være noe helt annet som hjelper.

- Prøv å forstå situasjonen til den som har det vanskelig. Les og søk etter kunnskap, så du forstår på en bedre måte. De fleste psykiske og fysiske plager har man i dag mye informasjon om. Dette kan gi deg opplevelsen av mestring og kontroll, som pårørende. Det kan også gjøre at samtalene blir lettere, at du kan komme med gode råd, behandlingsmuligheter og andre viktige innspill.

- Vær i dialog med helsetjenesten, enten det gjelder for deg selv eller den du er pårørende til. Om vedkommende får hjelp, se gjerne hvilken hjelp som blir gitt og at det tilfredsstiller behovene. Ikke vær redd for å spørre eller snakk om situasjonen, det kan hjelpe både for deg selv og andre. Man skal ikke føle seg til bry, for dette en en viktig jobb som noen utfører, og da skal de være der for både den rammede og de rundt.

Man møter ikke livet uten utfordringer, men tro meg når jeg sier at man blir styrket av det! Jeg håper du slipper å komme i en vanskelig situasjon, men om du gjør det, så håper jeg dette innlegget kan være til hjelp.

Skrevet av June Holm


SKAM OG SELVSKADING

24. mars 2017

Skam ble et faktum da jeg ble utsatt for voldtekt. Allerede dagen etter handlingen skrev jeg dagbok. Tankene var blitt til kaos i hodet. Ved å få de ned på papiret, kunne jeg kanskje rydde litt opp i de. Først syv år senere klarte jeg å lese dagboknotatene igjen. Jeg innså hva jeg følte, tenkte og slet med. Skam.

Utdrag fra dagbok 18. oktober 2009:
Jeg har lyst å sove, så jeg kan glemme og forsvinne fra det jeg føler akkurat nå. Sjokket gjør at jeg ikke er i stand til å falle i noen dyp søvn. Tårene renner kontinuerlig fortsatt, og jeg har aldri følt meg så tom. Med bare føtter setter jeg meg opp av senga. Går stegene ut til kjøkkenet, og over stuegulvet. Tar i dørhåndtaket til badet, og stiller meg til veggen. Der blir jeg stående. Jeg slår hodet mitt inni flisene. Dunk. Dunk. Dunk. Hardt nok til at det gjør vondt, men ikke så hardt at jeg forsvinner. Jeg ser meg selv i speilet. Føler meg like tom på utsiden, som på innsiden. Jeg skyller ansiktet mitt under varmt vann. Prøver å få bort mascaraen som har lagt seg rundt øynene, og stripene som har formet seg mellom lag av sminke.

Handlingen, og den siste kommentaren hans går i reprise i hodet mitt. "Hvis du sier dette til noen, tør du ikke å tenke på hva som vil skje med deg." Kan ikke dette bare forsvinne fra meg? Jeg føler meg ikke som den June jeg var noen timer tidligere. Jeg føler meg tom, ekkel, skitten, skamfull, ødelagt, svak og uverdig.

Jeg vil prøve å vaske bort smerten. Finner et håndkle og setter meg på huk i badekaret med glovarmt vann, som er på fullt trykk. Jeg spyler og skrubber med håndkleet. Hvor lenge vet jeg ikke, men lenge nok til at vannet har blitt kaldt og blodet renner fra huden min. Blodet blandes inn i det klare vannet, og skylles ned i sluken. Håndkleet vrir jeg opp i vannet, og tar det med meg på rommet igjen. I nederste skuffe på rommet mitt har jeg en pakke med smertestillende. Jeg har hørt at Paracet kan dempe psykisk smerte. Jeg presser ut tablett etter tablett fra plastikken, og lar de ligge på kommoden til jeg har fylt et glass vann. Jeg svelger ned til vannet er tomt og tablettene er borte.

Jeg legger meg under den rosa dyna. Det våte handkleet legger jeg over underlivet. Så prøver jeg å falle i søvn, i den sengen jeg nylig har blitt voldtatt i. Men søvn føles fjernt, og jeg ligger våken i det som føles som en evighet. Tenker, gråter, tenker mer og gråter mer. Det sier kanskje seg selv at det ikke ble mye søvn den natten, selv om jeg ble døsig av tablettene. Panikken, redselen og angsten var fortsatt i meg. Jeg hadde også smerter i underlivet, og en type kroppsvondt som jeg ikke helt kan sette ord på. Det var så mye i hodet på en gang, samtidig som jeg kjente på en tomhetsfølelse jeg ikke hadde opplevd tidligere. Kroppen var utmattet, og jeg var tom for tårer.

Da jeg våkner igjen føler jeg på de samme følelsene jeg hadde før jeg falt i søvn. Jeg spør meg selv, hva jeg har gjort for å fortjene dette. Det føltes naturlig å prøve å finne svar. Men jeg finner ikke svar. Så gjentar jeg det samme som jeg gjorde den natten. For jeg føler meg ikke renere, heller mer skitten. Jeg slår hodet i veggen, igjen. Dunk. Dunk. Dunk. Skyller ansiktet i kaldt vann, før jeg igjen setter meg på huk i badekaret for å prøve å vaske bort smertene. Til mer jeg skrubber, til bedre føler jeg meg. Det skal ikke mye til før blodet renner denne gangen. Da jeg sier meg ferdig, innser jeg at det ikke er noe jeg kan gjøre for å fjerne smertene, endre på situasjonen eller ta bort hendelsen fra livet mitt. Skrubbingen gjør godt der og da, men det føles fortsatt like vondt når jeg gir meg.

Det er så mange tanker jeg ville få ut av systemet, men mest av alt håper jeg på å bli meg selv igjen. Bare være den gamle June. Hun som gikk der bekymringsløst og tenkte at hun hadde en fin kveld på byen.

Jeg går tilbake til senga. Rommet mitt har svarte vegger i utgangspunktet, men nå føltes det virkelig svart der. Jeg ville rive ned familie- og vennebildene som henger på rekke bortover veggen. Jeg følte at jeg hadde sviktet hver og en av de, og meg selv inkludert. Jeg klandrer bare meg selv. Prøver fortsatt å finne svar på det som har skjedd. Fortjente jeg det? Kunne jeg ha gjort noe for å unngått det? Hvorfor dro jeg ut den kvelden i det store og hele?

Jeg kunne ikke forandre noe, men jeg følte skam og ønsket svar. Jeg lå der og fikk handlingen i reprise. Det han hadde sagt under voldtekten var blitt til stemmer i hodet mitt. Jeg så meg selv ligge der med hånden hans foran munnen min. Redsel i øynene, og tårer som renner nedover ansiktet.

Foto: Ellen Jarli for Allers
Foto: Ellen Jarli for Allers

Du kan ikke hate
deg selv lykkelig.
Du kan ikke kritisere
deg selv fornøyd.
Du kan ikke skamme 
deg selv verdig.
Forandringer
skjer med 
egenkjærlighet og selvpleie.

Skam ble til selvskading. Det var for meg en naturlig reaksjon, selv om det føles helt uutholdelig. Dessverre vet jeg at mange opplever det på samme måte. Selvskading er tabu, men ved å snakke om det kan vi få det bedre, samt hjelpe hverandre.

Jeg hadde slitt med spiseforstyrrelser noen år i forveien. De blusset opp igjen kort tid etter voldtekten. En intens trang ble rutiner i hverdagen min. Inntak av mat. Fingrer i halsen. Oppkast. En liten følelse av lettelse, før skammen kom tilbake. Da enda mer intens.

Skading i form av å slå hodet i veggen og skrubbing, vedvarte i et halvår. Perioder mer intenst. Da spesielt like etter voldtektene. Bulimien var også i perioder mer intens, men i to år var jeg veldig syk. Nå er det nesten fire år siden jeg ble fri. Fri for spiseforstyrrelser. Fri for denne typen selvskading.

I fjor innså jeg også at jeg hadde drevet en form for selvskading. Rovdrift av meg selv. Det var ikke noe rom for en pause, avslapping, ro eller «å ikke gjøre noe». Dagene gikk i ett. Fra morgen til kveld. Grunnen til dette var at jeg ville flykte fra egne tanker og følelser. Dette gjorde at jeg ble utbrent våren 2016. Ikke før jeg kom i den situasjonen, og tok meg tid til å se tilbake, innså jeg at også det var en form for selvskading. Jeg måtte lære den harde veien, men først da ble jeg bevisst.

Deler jeg historien min,
til noen som reagerer
med empati og forståelse,
vil ikke skammen overleve.

Jeg er ikke stolt av det vonde jeg har gjort mot meg selv. Jeg er stolt av at jeg har klart å bli fri fra det.

Skammen og selvskadingen er det som har vært aller vanskeligst for meg å snakke om. Jeg har aldri delt det her på bloggen eller snakket mye om det. Muligens fordi dette var smerter jeg utsatte meg selv for. Det var jeg som stod bak det, og ikke en handling jeg ufrivillig ble utsatt for. Likevel var det en innvendig smerte jeg hadde behov for å få ut. For sekunder eller minutter, klarte jeg å få ut denne innvendige smerten. Det som likevel har hjulpet mest er å snakke om det. Timene jeg har brukt sammen med en psykolog, eller ved å åpne meg til andre som forstår. Man trenger ikke å bære på skammen alene.

I dag kjenner jeg ikke på skam. Jeg kjenner på styrke. En styrke, som gjør at jeg har et engasjement og behov for å hjelpe andre. Dette gjennom Vi Tror Deg-Stiftelsen, skriving, foredrag og ellers holdningsskapende arbeid! Forhåpentligvis vil det medføre mindre skam og selvskading.

Skrevet av June Holm


I DAG ER DET TRE ÅR SIDEN

23. mars 2017

Lørdag 22. mars 2014. Jeg har akkurat stått en time foran speilet. Tatt på meg favorittblusen min og svarte jeans. Jeg føler meg fin. Klokken nærmer seg 20:00, og jeg er klar for middag hos tante og onkel. Vi er i Hemsedal for helgen. Jeg og mamma går i forveien. Lillesøster og venninnen hennes kommer etter. Vi er presise inn døra og klar for god mat, god drikke og godt selskap. Med nok alkohol i kroppen drar jeg spontant ut på byen. Alene.


Alkohol? Hvorfor drakk jeg?
Alene? Hvorfor reiste jeg alene?


Utenfor Burgeren i sentrum av Hemsedal møter jeg på en guttegjeng som jeg anser som hyggelig. De spør om jeg vil være med på nach. Nei, sa jeg først. De skulle motsatt vei av hva jeg skulle. Han ene tilbyr at vi kan ta en taxi tilbake til sentrum etter nachet. Da sa jeg ok, og ble med på nach. Flere er i taxien sammen med meg. Gutter og jenter, kvinner og menn. Jeg kjenner ingen.


Hyggelige? Hvorfor anså jeg de egentlig som hyggelige?
Ukjente? Hvorfor satt jeg meg i en taxi med ukjente folk?


I taxien satt jeg på fanget til en ukjent mann. Han «tafset» på meg, så jeg flyttet meg over til et nytt fang. Så enda et ukjent fang og enda en ukjent mann.


Tafset? Hvorfor tafset han på meg?
Ukjent fang? Hvorfor satt jeg meg på fanget til en ukjent mann?


Etter ti minutter kjøring, ankommer vi «Harry Hytta», der nachet er. Alle virker hyggelig, kanskje litt fulle, men alle med godt humør. Jeg klarte å kose meg på et nach med helt ukjente folk. Jeg mottok en drink.


Harry Hytta? Hvorfor dro jeg egentlig hit?
Drink? Hvorfor tok jeg mot drinken?

Foto: Espen Sollie for KK
Foto: Espen Sollie for KK


Etter hvert blir jeg spurt om å bli med ned i kjelleren. Jeg, sammen med to menn. De gir meg beskjed om å sette meg ned på senga, og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Den ene ukjente, satt til høgre for meg. Den andre ukjente, stod ovenfor meg. Han til høgre tar frem en liten pose med noen kapsler i. Uten at jeg spør, plasserer han ene kapselen i hånda mi. Han tar en selv, og gir en til mannen ovenfor meg. Jeg spør hva det er. Svaret jeg får tilbake er lite tydelig. Noe med M. Jeg spør om det er farlig. Svaret jeg får er klart og tydelig «nei». Det er ikke farlig, den vil bare gjøre at jeg blir glad og at livet mitt føles fantastisk. Så henter en av mennene et glass vann. Kapselen i munnen, og vannet som skyller den ned. I likhet med de to mennene, tar jeg kapselen og stoler blindt på at den ikke er farlig. Jeg spør når den vil gi virkning, og får til svar at jeg vil merke det om 30-40 minutter. Jeg ser på klokken og den er halv to på natten.


Kjelleren? Hvorfor ville de ta meg med dit?
Kapsel? Hvorfor ville de gi meg den? Og hvorfor tok jeg den? 


Vi er tilbake i hovedetasjen igjen. Klokken nærmer seg to, og jeg føler meg ikke vel. Jeg føler meg kvalm og dårlig, så jeg sender en melding til en jeg møtte tidligere på kvelden. Jeg får ikke svar. Jeg blir dårlig. Ikke bare litt dårlig, men forferdelig dårlig. Hjertet banker så fort at jeg blir redd. Livredd. Jeg tar frem telefonen igjen. Prøver å sende en melding til mamma med «hjelp». Jeg klarer det ikke. Det er som at telefonen flyr ut av hendene mine. Til slutt gir jeg opp. Jeg får hverken til å skrive eller si «hjelp».


Dårlig? Hvorfor ble jeg dårlig?
Hjelp? Hvorfor klarte jeg ikke å skrive eller si hjelp?


Jeg ser dobbelt. Tingene i rommet «flyr rundt». Folk snakker så fort, gjentar ord og jeg mister meg selv helt. Jeg ser meg selv utenfra. Andrea er forvirret. Andrea er utrolig redd. Andrea er hjelpesløs. Så får jeg med meg at noen prøver å snakke til meg. «Nunununu drardrardrar viviviv nednedned». Jeg prøver å reise meg opp, men er ustabil. Det kjennes som jeg går på en trampoline som er i full bevegelse. Halvveis ned kjellertrappa faller jeg. Alt blir svart. På dette tidspunktet har jeg mistet all kontroll over min egen kropp. På dette tidspunktet skulle jeg ønske noen ringte 113.


113? Hvorfor ringte ingen 113?
Et fall? Hvorfor faller jeg så hardt?


Det kom aldri til det punktet at jeg fikk hjelp. Det skjedde aldri, selv hvor mye jeg ønsket det. Spesielt nå i ettertid. De tre mennene valgte å utnytte at jeg hadde mistet kontrollen. Nå skulle det bli enda verre, og de skulle utnytte meg enda mer. De to som ga meg dopet, pluss en til, drar meg med ut fra hytta. De bærer meg med i en taxi og inn i ei campingvogn. De voldtar meg. En etter en, i mange timer. Det tar bilder og har absolutt ingen respekt for meg og min kropp.


Utnytte? Hvorfor valgte de å utnytte meg?
Voldta? Hvorfor skulle alt dette gå utover meg? 

Jeg husker noen glimt fra kvelden. Glimt jeg skulle ønske jeg ikke husket, men som stadig vekk kommer tilbake til meg. De glimtene kommer som flashbacks, som traumer og som vonde mareritt natt etter natt. Tre eldre menn, mot forsvarsløse meg. Jeg har aldri følt meg så liten. Jeg var livredd, og redd konsekvensene skulle bli enda verre om jeg strittet mot. I etterkant har jeg klandret meg selv og stilt mange spørsmål. Noen av spørsmålene har jeg nevnt etter de skrevne avsnittene over her. Noen av disse spørsmålene ble også brukt mot meg i rettssakene. Man straffer seg selv nok med slike spørsmål etter en voldtekt, om man ikke skal få de slengt det mot seg i rettssakene også. Jeg har spurt meg selv om de er tom for empati og medmenneskelighet. De fikk meg til og med til å tenke «kanskje det var min egen feil». Nei, og atter nei. Ikke faen om det er min feil. Det er kun de som utfører slike handlinger sin feil. Jeg er så takknemlig for at jeg klarer å tenke det den dag i dag. Til tross for at jeg ikke ble trodd, og de ble frikjente.


I dag er det akkurat tre år siden. Jeg har gruet meg til denne datoen lenge nå. Det verste er kanskje ikke datoen, men hvor uvel jeg blir både psykisk og fysisk. Det er skummelt hvor mye kroppen husker. Den ga meg allerede varsel i forkant av datoen, men til nærmere datoen har kommet, til mer preget har jeg blitt. Hjertet mitt gjør vondt, og spesielt vondt er det i dag. Jeg har angst. Jeg får ikke sovet godt og kjenner det knyter seg på innsiden av lårene mine. Jeg er kvalm, uggen nedstemt, trist og sint på samme tid. Kroppen min gir beskjed om at jeg har en vanskelig dag foran meg. Dette skjedde året etter, to år etter og nå tre år etter hendelsen. Likevel hadde jeg et håp om at det ikke skulle oppleves så intenst tre år senere. Jeg tok feil. Det er nok ikke så synlig utenpå, for jeg ser både oppegående, opplagt og frisk ut. Men det indre ser ingen. Det er det kun jeg som kan føle og kjenne på.


Selv om jeg er sint for at denne datoen fortsatt skal gjøre så vondt, så har jeg innsett at det tar tid å fjerne en så alvorlig hendelse fra livet mitt. Voldtekt gjør vondt og er vondt. For meg er det veldig vanskelig å snakke om følelser rundt dette. Jeg er veldig flink til å spille tøff og hard. Likegyldighet har også blitt en del av meg disse årene. Jeg sliter med å plassere følelser, både vonde og gode. Dette er vanskelig å innrømme, siden jeg har stått frem i media med min historie, men media blir på en måte en fasade der man bare får se en liten del av et stort bilde. Det er tre år siden nå. Tre år som har bydd på kraftige nedturer, men også noen oppturer. Disse oppturene betyr veldig mye for meg. Det er godt å sitte igjen med noe positivt etter alt det negative. For mange vil det være vanskelig å forstå, for andre er det lett å forstå. Jeg ble voldtatt, noe som så klart er en vond og negativ opplevelse. Det positive er alt jeg har lært på veien, både om meg selv, livet, mennesker, samfunnet, rettssystemet og mye mer. Jeg har fått møte mennesker som jeg mest sannsynlig aldri hadde møtt om det ikke var for denne hendelsen, og det er mennesker som betyr mye mer enn en negativ hendelse i livet mitt.


Nå ønsker jeg ikke å bytte ut livet mitt med noen. Jeg har blitt raskere voksen på noen områder, andre ikke. Nå har det blitt en del av meg, livet mitt og fremtiden min. Uansett er jeg stolt over den jeg er i dag. Det er så viktig å se fremover, og ikke leve i fortiden. Jeg gjorde det lenge, og klarte ikke å gi slipp. Det er så vondt å leve i fortiden, for den kan man ikke gjøre noe med. Det beste valget jeg har tatt, i tillegg til å navngi de tre frikjente, er å ta et steg fremover. Jeg velger å være åpen og ærlig, fordi jeg vet hvor sårt det kan være for andre som sitter der alene med slike følelser. Klarer jeg å hjelpe andre med å være åpen, gir det meg så mye tilbake. Jeg ønsker at vi skal snakke, dele og diskutere voldtekt som et vanlig tema, ikke et tabubelagt et.

Skrevet av Andrea Voldum



KJÆRE ANGST

21. mars 2017

Du kom, og du gikk. I begynnelsen kjente jeg ikke til deg. Visste ikke hvem du var, og hva du ville meg. Jeg beskrev deg som en tung murklosse på brystkassen min. Du startet med å være fem kilo, så ble du til ti kilo, og etter hvert tyve kilo. Det i veldig lang tid. På dette tidspunktet trodde jeg det var noe galt med pusten min. Jeg visste fortsatt ikke hvem du var, bare at du preget meg hver eneste dag. Du gjorde meg stresset. Du gjorde meg ukonsentrert. Du gjorde meg redd. Så tok du over hverdagen min. Jeg kontaktet lege. Noe var galt med meg, men jeg visste ikke hva.

Jeg satt på en enkel trestol. Dro fingrene mine hardt, men sakte opp og ned mellom halsen og brystet mitt. Beina mine trippet i hurtig takt. Øynene mine ble fylt med tårer. Til slutt rant øynene over. Det dryppet saltvann fra ansiktet mitt. Jeg følte meg hjelpesløs, fortvilet, utsatt og altfor sårbar. Legen satt heldigvis foran meg denne gangen. Hun var hvitkledd, med forståelse og kunnskap. Så sa hun ordet. Angst.

Du - murklossen, som var blitt tyve kilo - var angst. Du - alle de uhåndterbare følelsene - var angst. Jeg hadde hørt om deg før. Noen venner har også slitt med deg. Jeg visste ikke at du ville komme til meg også. Hvorfor kommer du? Til meg, til andre? Noen ganger var du så intens at jeg trodde du skulle ta livet av meg. Pusten min snevret seg nemlig sammen. Ble kortere og hyppigere og kraftigere. Hyperventilasjon. Kroppsdelene mine mistet følelsene i seg. Det ble svart. Som at jeg mistet kontrollen. Som at du tok over meg. Jeg trodde jeg skulle dø.

Jeg fikk snakket om deg med venner, psykologer og andre fagpersoner. Jeg fikk til og med undervisning om deg. Vi ble bedre kjent. Du er egentlig ikke farlig, selv om jeg følte du var det og trodde du var det. Du ga meg en sånn uutholdelig følelse. Som at hodet og kroppen min ikke hang sammen lengre. Men det var akkurat det det gjorde. Det hang sammen. Kanskje til og med sterkere enn noen gang. Det var et tydelig bånd mellom hodet og kroppen min. Båndet ga meg varselsignaler om fare. Dette måtte jeg lære meg å håndtere. For varselsignalet var ikke reelt. Bare noe som skremte meg. Utløste panikk og redsel. Først vant du på en måte over meg. Nå er det jeg som vinner over deg. For jeg vet hvem du er, og hva du gjør med meg. Nå er du «bare» angst, og jeg vet at du ikke er farlig.

Før var vi fiender. Nå er du på en måte min venn. For jeg vet hvordan jeg skal samarbeide med deg for å få det bra igjen. Du får nemlig ikke overtaket når du bygger deg opp lengre. Du krevde ditt, men lærte meg at jeg er sterkere enn deg. Du kan egentlig bare gi opp. Dra deg langt bort fra meg, og alle andre mennesker.

Du er ubehagelig, men ufarlig. Du kom fordi jeg har levd med for mye stress og belastning over lang tid. Hadde du ikke kommet, så hadde jeg ikke skjønt dette. Jeg håper du er borte for godt, men om ikke så vet jeg hvordan jeg skal håndtere deg. Andre kan også håndtere deg med behandling og hjelp av egen innsats. Jeg følte meg unormal og syk, da jeg ble kjent med deg. Men faktisk er du en av de vanligste psykiske helseplagene i Norge. Dessverre må om lag 30 prosent av de flotte menneske i landet, bli rammet av deg, og du kommer gjerne i kombinasjon med depresjon. Nå skal jeg fortelle deg noe, kjære angst, du er ikke kommet for å være en "livslang følgesvenn". Du er en "venn" som kommer for å gå. Heldigvis.

Foto: Ellen Jarli for Allers
Foto: Ellen Jarli for Allers

Kjære angst, takk for det du har lært meg.

Skrevet av June Holm


APPELL UNDER DEMONSTRASJONEN RETTSSIKKERHET FOR KVINNER

20. august 2017

Ord blir små. Jeg vet ikke hvordan jeg skal formidle hvor mye dette betyr for meg. Vi er mange som har vært gjennom dette, og under demonstrasjon rettssikkerhet for kvinner - 8. august 2016 - ble vi alle vitne til et unikt samhold. Teller vi til ti sammen, så har en av de ti, blitt utsatt for det samme som meg. Voldtekt. Teller vi til hundre, så har en av de blitt dømt for voldtekt. Det er ikke rettferdig.

Jeg holdt appell på "Demonstrasjon: Rettsikkerhet for kvinner", foran Stortinget. Engasjementet er det mest rørende jeg har opplevd! Så mye kjærlighet og støtte. Jeg håper og tror at demonstrasjonene utgjorde en forskjell! Dette skal aldri glemmes, men fortsette å kjempes for. Jeg er så takknemlig for at Kvinnefronten ga meg mulighet til å formidle. Jeg delte min historie, for kanskje kunne jeg hjelpe noen som var til stede. Kanskje kunne noen få trøst og håp. At de aller fleste til stede tørket tårene, ble rørt og takknemlig over min tale, var ikke i min fantasi. Jeg hadde ikke ventet at titalls kvinner skulle komme bort til meg for å gi meg klem og si tusen takk. Jeg hadde heller ikke ventet at journalister og fotografer skulle stå i kø for å få noen ord med meg og Andrea.

Det var så rørende og betydningsfullt at Andrea kom bort til meg etter appellen. Dette er den modigste jenta jeg vet om, så skulle hun sette sånn pris på det jeg gjorde. Hadde det ikke vært for Andrea, så hadde ikke jeg og tusenvis av andre stilt opp på demoen, så jeg vil avslutte med å gi en stor takk til henne og alle andre som har vist engasjement for dette! Sammen er vi sterke

Skrevet av June Holm


TIL ANDREA

19. februar 2017

I syv år har jeg bært på en tung ryggsekk. Jeg har åpnet lokket av ryggsekken i blant, og snakket om lasten den medfører til politiet, psykologer og fullsatt rett. Familie og venner har støttet meg hele veien, og jeg er så takknemlig for det. Likevel følte jeg mye på en sorg og tomhet. Jeg følte meg ensom, fordi jeg ikke hadde den personen som forstod meg fullt og helt.

Det er 8. august 2016. Jeg sitter foran speilet og øver på en appell. Det er nemlig ei jente som har gitt et sterkt inntrykk på meg de siste dagene. Hun stod frem i media etter at tre menn ble frikjent for å ha gjengvoldtatt henne. Jeg kjente på urettferdighet og maktesløshet. Jeg skrev en melding til henne for å vise min støtte. Det jeg ikke visste da, var at jeg dager senere skulle møte henne.

Denne jenta er deg, Andrea. Du som er den sterkeste, modigste og tøffeste jeg vet om. Det er demonstrasjon foran Stortinget. Tusenvis møter opp for å kjempe for kvinners rettssikkerhet. Vi vil stå sammen for vise vår støtte, og det spesielt til deg.

Jeg var nervøs før appellen. Jeg var også usikker og redd. Dette var første gang jeg skulle stå foran en folkemengde for å dele historien min. Jeg ønsket å vise min støtte til deg og alle andre som har gjennomgått noe lignende. Jeg har følt mye på skam og skyld, og vet at alt for mange andre utsatte har følt på det samme. Kanskje kunne du eller en annen person i folkemengden få trøst, forståelse og hjelp om jeg delte historien min. Jeg ville dele budskapet mitt, og fortelle at det aldri var din feil. Det var ikke din feil at personene og stedet ble farlig for deg. Du ble dessverre utsatt for noen farlige personer, som hadde behov for å utøve makt og kontroll ovenfor et forsvarsløst menneske. Du fortjente ikke det du gjennomgikk, og heller ikke konsekvensene det har medført.

Etter appellen gikk jeg gjennom folkemengden. Mennesker tørket tårene, noen ga klemmer, andre så meg i øynene og sa tusen takk. Jeg ble varm i hjertet for denne responsen hadde jeg ikke sett for meg. Jeg møter en journalist og før jeg vet ordet av det kommer du gående mot meg. Smilet og øynene dine lyser mot meg og jeg får en lang klem. Da var det som at jeg hadde fått ei ny venninne. Du sier tusen takk. Akkurat det jeg ønsket å fortelle deg, etter at du hadde stått frem i media. Foran journalisten og fotografen blir vi stående å snakke. Første møtet med deg, ble til et flott bilde og sak av oss i VG. Det bildet betyr mye for meg den dag i dag, spesielt fordi det er helt ekte.

Foto: VG.NO
Foto: VG.NO

Alle intervjuene som ventet oss denne dagen, gjorde vi sammen. Dette til tross for at vi akkurat hadde møtt hverandre. I høljende regn, deler vi paraply og hopper over sølepytter, mens filmkamera og mikrofoner er foran oss. Det føltes rart å oppleve denne oppmerksomheten, men det føltes naturlig å stå sammen med deg. Da vi kommer under tak, avtaler vi at jeg skal være med ut å spise middag. Der fikk jeg bli enda bedre kjent med deg og den fantastiske familien din. Praten går i ett, og det går opp for meg flere ganger at her er det en overensstemmelse som jeg ikke har opplevd på denne måten før. Ikke lenge etter kjører du hele veien fra Lærdal til Tomrefjord.

Da jeg ble kjent med deg opplevde jeg ikke lengre ensomheten jeg hadde følt på i mange år. Tomrommet jeg hadde kjent på forsvant. Vi kunne nå dele følelser, tanker og opplevelser. Det med forståelse og vite at vi har hverandre om vi trenger å snakke. Jeg forstod deg. Du forstod meg. Slik ble vennskapet vårt helt spesielt med det samme. Vi hadde en støtte og forståelse i hverandre som jeg ikke hadde vært vitne til tidligere. Dette har hjulpet meg på en måte som ikke noe annet har gjort. Man føler seg plutselig ikke helt «gal», når noen vet hva man snakker om og kan si «jeg vet hva du mener, slik har jeg også hatt det». Jeg kan dele mange eksempel her, men akkurat nå blir disse erfaringene mellom oss. Vi har har mye til felles gjennom våre historier. Da jeg møtte deg forsvant ensomheten og jeg fikk den venninna som forstod.

Tidligere har jeg alltid lurt på hvem jeg kan snakke med, men fra den dagen i august, visste jeg svaret. Det som er enda bedre, er at vi ikke bare deler det som er vanskelig. Vi har delt alt. Latter, gleder og alle oppturer på veien siden vi møttes. Vi har til og med bodd under samme tak. Jeg har aldri opplevd et vennskap som har gjort så mye med meg som person, og heller ikke utviklet seg så raskt. Dette er ene og alene, fordi jeg ikke lengre trenger å føle meg ensom. Jeg fikk ei venninne som hadde kjent på det samme som meg, uten at vi kjente hverandre. Nå møtte jeg henne, og vi kunne dele alt i full fortrolighet. Dette har vært viktig, og er viktig. Jeg håper denne historien kan inspirere noen der ute. Jeg har gått i 7 år og følt meg litt ensom, men det føler jeg ikke nå lengre. Tusen takk, Andrea!

Skrevet av June Holm


"JEG HAR ALDRI TATT NOEN BAKFRA MENS DE SOV"

17. februar 2017

Solen glanser seg i solbrillene mine, håret er slått løst og jeg nyter ferien. Jeg er i Australia, og skal oppleve en tre dagers seiltur langs Great Barrier Reef. En stor gjeng har satt seg i ring. Noen tar opp forslaget om å starte drikkeleken «Never have i ever» eller som kjent på norsk «jeg har aldri». Spillereglene kjenner du muligens til. Man skal drikke om man har gjort det man selv eller noen andre uttaler etter «Jeg har aldri.». Selv har jeg satt meg ved siden av ringen, og føler ikke et behov for å være inkludert. Drikkeleken starter, og latteren er i gang. Den ene påstanden overgår den andre. Så hører jeg engelskmannen uttale noe som får sinnet og frustrasjonen min til å koke. «Jeg har aldri tatt noen bakfra mens de sov». Han drikker, og det gjør en annen i ringen også. Noen blir stille, andre ler. Jeg tror ikke mine egne ører og klarer ikke å holde meg ved siden av lengre. Bare for å være helt sikker, spør jeg «unnskyld meg, hva var det du sa nå?»

Han gjentar uttalelsen sin etter å ha drukket en slurk, så ler han mer. Som at det hele var «ufattelig kult». Jeg sender et blikk jeg sjeldent sender til folk, og sier at han har utført voldtekt. For det er akkurat det han har gjort, og nå blir det kjent for de førti menneskene i ringen. De som lo, blir stille, mens han selv fortsetter å le og prøver å hente seg inn igjen med å si «jeg var full, og dessuten, det var jenta som sov også». Det gjør meg bare enda mer sint, for alkohol er ikke en unnskyldning når det kommer til å utøve voldtekt. Den stakkars jenta, som uheldigvis hadde kommet i seng med feil person, var ikke i stand til å forsvare seg. Lite provoserer meg så mye som når mennesker utøver makt og kontroll ovenfor noen som er svakere eller ikke i stand til å motsette seg handlingen.

Det overrasker meg at ingen griper inn eller sier noe. Selv om jeg ser alvoret i øynene til flere i ringen er jeg den eneste som sier noe. Jeg følte meg brått mer alene. I frykt for å ødelegge hele helgen og opplevelsen, trekker jeg meg bort fra folkemengden. Når slike ting kommer på bordet, så klarer jeg ikke å være den positive, blide og gode June. Jeg blir skikkelig forbanna! Senere på kvelden, kommer flere jenter og gutter bort til meg og sier det står respekt av at jeg turte å bryte inn. Der og da er det liten trøst. Hadde flere sagt noe når hendelsen oppstod, hadde de det gjaldt kanskje skjønt alvoret av den begåtte handlingen.

Selv om han var en voksen mann, skjønte han ikke at det var voldtekt. Han mente det var sex, og helt greit siden de begge var full. Nei, det er hverken sex eller greit å ta noen bakfra mens de sover. Selve handlingen sier så mye om respekt og holdning ovenfor et annet menneske. Derfor velger jeg også å skrive det her, for det handler om at noen ikke er bevisst på forskjellen på sex og voldtekt. Det er egentlig veldig enkelt: Sex er gjensidig. Voldtekt er når noen er påtvunget seksuell omgang, ofte ved bruk av trusler, vold eller medikamenter. Den som begår voldtekt trenger ikke nødvendigvis bruke fysisk eller psykisk makt, også seksuelle handlinger mot personer som sover og er bevisstløse, for eksempel ved hjelp av såkalte voldtektsdop, og personer som ikke er i stand til å motsette seg handlingen er definert som voldtekt i norsk straffelov.

I etterkant av denne episoden, har jeg tenkt på den flere ganger. Det sjokkerte meg på en måte, men på en annen måte ikke. Hver eneste voldtekt, er en voldtekt for mye. Etter min mening skal det ikke ties, det skal snakkes ihjel, for bare på den måten kan vi være med på å endre holdninger, bevisstgjøre og ikke minst få de som er utsatt til å ikke føle seg så alene om det. Jeg vet flere som har vært i lignende situasjonen som jenta som ble tatt bakfra, mens hun sov. Inkludert meg. Dessverre sitter fornærmede igjen med å føle skyld og skam, nettopp fordi de ikke var i stand til å motsette seg handlingen. Når man våkner til «liv» igjen, er det ikke vanskelig å skjønne at noe er fryktelig galt, men det er vanskelig å vite hvordan man skal gå frem med det. Denne problematikken gjør at de aller fleste holder skammen for seg selv, og ytterst få velger å gå videre med det. Sånn skal det ikke være. I dette tilfellet var voldtektsmannen stolt, men det er han og de andre som utfører slike handlinger som skal skamme seg. - Ikke de utsatte.

Skrevet av June Holm


LANSERING AV VI TROR DEG-STIFTELSEN

12. februar 2017

Det har vært helt fantastisk å dele denne nyheten med dere! Responsen har vært helt enorm. Henvendelsene tikker inn, og vi er allerede godt i gang med å svare. Vi gleder oss til å ta dere med på denne reisen, ikke minst dele alt vi har planlagt. 

La meg ta dere tilbake i tid, så dere får vite hvordan alt startet. For et halvt år siden ble jeg kjent med Andrea Voldum. Nærmere bestemt på demonstrasjon «Rettssikkerhet for kvinner», 8. august 2016. Historiene våre gjorde at vi forstod hverandre fullt og helt fra første stund, og ikke lenge etter fant vi ut at vi satt med de samme drømmene og målene. Selv om vi akkurat møttes, var det som vi hadde kjent hverandre lenge.

I fjor sommer stilte jeg spørsmålstegn til å leve. Jeg kom frem til et svar. «Hvis jeg kan hjelpe andre er livet mitt verdt å leve». Jeg fortalte Andrea at min største drøm var å være der for andre voldtektsutsatte. På sikt ønsket jeg å starte et senter der man får trygghet, støtte og hjelp til å komme seg videre etter voldtekt. Det er en enorm prosess å gjennomgå politiavhør, rettssaker og behandling. Jeg følte meg hjelpesløs i denne situasjonen. Andrea var enig, og siden hun ble kjent i media i begynnelsen av august, har hun hatt en visjon -å hjelpe andre! Dette var også grunnen til at hun valgte å navngi de tre mennene som voldtok henne, for det siste hun ønsket var at noen andre skulle gjennomgå det samme. Da det stormet som verst i livet, valgte hun å stå opp og frem på en beundringsverdig måte. Dette har gitt henne prisene «Årets Jentepris» (Plan Norge), «Årets Sogning» (Sogn Avis), «Astrid Gunnestads Minnepris» (Magasinet Tara) og «Årets navn» (Dagbladet).

I etterkant av vårt første møte i august, har vi snakket sammen hver dag. Jeg kommer aldri til å glemme telefonsamtalen da Andrea spurte om jeg ville være med å starte en stiftelse. Jeg var ikke i tvil, og ga henne et stort ja! Etter det har vi planlagt og jobbet mot denne dagen. Nå er dagen her, og vi kan endelig dele det med dere. Jeg og Andrea er nå grunnleggere av Vi Tror Deg-Stiftelsen.

Jeg er så utrolig stolt over hva vi har fått til, og kan ikke vente til fortsettelsen på denne reisen. Dette er jo bare begynnelsen, og fremover vil dere både se og høre mye om oss. Vi Tror Deg-Stiftelsen skal være et naturlig sted å henvende seg for voldtektsutsatte og pårørende. Fremover vil vi vie hverdagen vår til å forebygge voldtekt, avdekke seksuelle forbrytelser og overgrep, styrke rettssikkerheten og ivareta voldtekstsofre og deres pårørende. Vi skal jobbe kontinuerlig med å fjerne stigmaet rundt å føle skam og skyld, samt få mer åpenhet rundt seksuelle forbrytelser. Vi vil også skape holdningskampanjer, medieaktiviteter og andre prosjekter for å oppfylle våre visjoner.

Dette er et viktig og betydningsfullt arbeid, og jeg hadde selv henvendt meg til denne stiftelsen om den var til da jeg ble utsatt. Det var ikke før jeg møtte Andrea at jeg virkelig følte meg forstått. Jeg har snakket med mange opp gjennom årene, men aldri hørt «jeg forstår». Det å føle seg trodd og forstått er noe av det aller viktigste man kan oppleve etter en voldtekt, og dette vil oppleves om man henvender seg til oss.

Til slutt vil jeg si tusen takk til de som har støttet og heiet på oss. En spesiell takk til Andrea som ville starte dette med meg. Tusen takk til familien hennes, og ikke minst min egen familie. Foreldrene våre har hatt tro på oss og stiftelsen hele veien, og det er ingen hemmelighet at de har gjort dette lettere for oss. Tusen takk til venner som har vært med meg gjennom motgang og medgang. Hjertelig takk til alle som vil bidra, støtte, hjelpe og være der i tiden fremover. Det betyr så mye at ord ikke strekker helt til. Dere er gull verdt og vi setter stor pris på dere! 

Skrevet av June Holm


ILLUSTRASJONER

12. februar 2017

Da June vant Årets Gullpenn under Vixen Blog Awards, fikk hun en flott illustrasjon laget av Mina Rodahl. Vi likte den så godt, at vi tok kontakt med henne for å høre om hun ønsket å lage illustrasjoner til stiftelsen. Det har hun nå gjort, og vi er så stolt over resultatet. 

Den første illustrasjonen som er vist er ekstra spesiell for oss. Den viser vårt først møte, under demonstrasjonen 8. august 2016. Illustrasjonen er tatt utgangspunkt i et bilde som VG tok av oss, som faktisk er det aller første bilde av oss sammen. Det er så ekte, og ikke minst veldig fint for oss å ha illustrert. Under kan du se illustrasjonene av talentfulle Mina Rodahl.